Det har vært to fantastiske dager. På lørdag dro vi ut fra Santa Fe i retning Flagstaff, med det ene målet for dagen å dra innom Meteor Crater, også kjent som Barringer Crater. Før det dro vi imidlertid innom en butikk i Albuquerque som Amund hadde funnet fram til på nettet, kalt Active Imagination. Vi trodde det skulle være en stor tegneserie- og rollespill-butikk, noe i samme gate som Avalon og Outland i Oslo, men dessverre var den litt mindre enn vi håpet, og førte for det meste brettspill og regelbøker for ulike rollespill. Betjeningen var imidlertid hyggelig, og vi slo av en liten prat med dem før vi dro videre. De var mektig imponert over at vi skulle se så mye av USA, vi kom til å ha reist mer i USA enn den jevne amerikaner, mente de.

Noen timers kjøring etterpå kom vi omsider frem til Meteor Crater. Egentlig burde jeg la bildene tale for seg selv, selv om de alene ikke forteller hele historien, man må rett og slett bare se det selv. Til og begynne med så synes man at hullet er litt mindre enn man hadde forestilt seg, men etterhvert går det opp for en at steinene man ser på andre siden av hullet ikke er to meter brede, men snarere 20, og fra den øverste utsiktsplattformen  mister man munn og mæle. Midt ute på sletta utenfor Flagstaff ligger altså et av verdens best bevarte meteorkratere, som ble dannet for ca. 50 000 år siden, da en meteoritt på anslagsvis 50 meter traff bakken i nesten 13 km i sekundet. Dette resulterte i et hull som er 1.2 km i diameter og 400 meter dypt. I dag er bunnen av krateret dekket av over 200 meter løsmasse, men kraterets nåværende dybde på 170 meter er mer enn svimlende nok.

Etter å ha stått og gapt litt fra de ulike plattformene, og sett gjennom kikkertene ned i bunnen av krateret (der det blant annet står en to meter høy pappfigur som skal forestille en astronaut, samt en haug med gamle gruveinnganger), gikk vi og så på en mindre imponerende film om meteoritter og meteorittnedslag. De hadde også utstilt en relativt stor bit av meteoritten som traff, og den var blankpolert av alle hendene som har tatt på den gjennom årenes løp. Som en slags ekstra bonus så er kanten rundt krateret 45 meter høyt, så man fikk en strålende utsikt over ørkensletta som krateret ligger på også.

Idet vi forlot krateret var sola på vei ned, og det var mørkt da vi kom til Flagstaff. Vi var lenge i tvil om hva broren til Amund hadde sagt om den byen, nemlig at det lignet mistenkelig på Østerdalen og Elverum. Først da vi passerte bygrensen skjønte vi hva han mente. Plutselig var det furuskog på alle kanter, og vi følte oss nesten som hjemme. Ikke minst takket være den mye snillere temperaturen. Nå har det igrunn vært levelig temperatur helt siden vi forlot Texas til fordel for New Mexico.

Etter å ha sjekket inn på motellet for natten, forholdsvis tidlig til en forandring, dro Amund, Martin og Trond Viggo ut for å hamstre litt vann og is til neste dags kjøretur, og så samtidig sitt snitt til å kjøpe litt øl som vi kunne hygge oss med før leggetid. Dette skulle imidlertid by på uforutsette problemer, idet reisefølgets eldste medlem (les: Trond Viggo) ble avkrevd legitimasjon på at han var gammel nok. Hans norske førerkort skulle for første gang på turen vise seg å ikke holde som gangbar legitimasjon. Man prøvde seg så hos Fry’s Food And Drug, hvor Amund under tvil fikk lov til å kjøpe, mot at både han og Trond Viggo fremviste legitimasjon. Denne gangen klarte det seg med nød og neppe med førerkort for begge to.

Vel tilbake på hotellet ble det konstatert at Budweiser smaker like dårlig i USA som hjemme på berget, og vi tok en tidlig kveld.

Akkurat nå har vi passert gjennom Monument Valley, samt kjørt gjennom den latterlig lille byen Mexican Hat, som ifølge Wikipedia nå er nede i 88 innbyggere. Byen ligger faktisk nede i en ravine, og har sitt navn etter en steinformasjon rett utenfor byen, som med litt godvilje kan ligne en slags sombrero. Dem om det, vi tok oss i hvert fall en tur bort for å ta bilde av «hatten» før vi kjørte videre.

Det blir nytteløst å prøve å beskrive all den dramatiske naturen vi har passert gjennom de siste fire timene. Vi skal i hvert fall ikke klage på at landskapet er ensformig — det skifter stadig fra endeløse ørkensletter med halvville hester til høye fjell, bratte skrenter og dype canyons. Skulle vi stanset og tatt bilder av alt hadde vi blitt her hele sommeren, om vi ikke hadde dødd av solstikk og tørst først. Det er TØRT her. Og enda har vi ikke sett det kanskje mest dramatiske synet på turen: Grand Canyon. Dit skal vi i morgen.

Det som forundrer oss mest er hvordan det kan bo folk her ute på de solstekte slettene, flere mil utenfor folkeskikken. Nå er det riktignok et imponerende godt veinett her, og det er tross alt bare tre timers kjøretur til sånne verdensmetropoler som Tuba City og Kayenta. Likevel kan man ikke bli annet enn snål av å bo her. Og det er vel kanskje under slike forhold man får snåle steiner til å ligne mexikanske hatter, og kaller byen sin Mexican Hat.

Etter Mexican Hat innså vi at vi fortsatt hadde veldig mye tid til overs, men var langt utenfor folkeskikken. Vi innså også at vi tross alt ikke var så fryktelig langt unna et landemerke vi i utgangspunktet hadde avskrevet, fordi det var så langt unna alt annet. Plassen heter Four Corners, og er det eneste stedet i USA hvor fire stater møter hverandre (Colorado, Utah, Arizona og New Mexico). Det er ingenting annet i flere mils omkrets, men akkurat der er det altså et merke i bakken, og en parkeringsplass som det koster $ 3 per person å benytte. I ren desperasjon bega vi oss på den en og en halv time lange ekstra kjøreturen, og dermed fikk vi med oss den andre ekstrastaten på turen, Colorado. Vi har riktignok bare besøkt fire-fem kvadratmeter av staten, og det bare i et par minutter, men siden vi faktisk besøkte et landemerke der så synes vi det teller likevel.

I parantes bemerket så er det greit å få med seg at satelittmåling av grensene mellom disse fire statene for et par år siden avslørte at Four Corners faktisk var et ganske godt stykke inn i Colorado. Dette gjorde hele minnesmerket litt ubrukelig, men dette ble fort ryddet opp i ved at alle de fire aktuelle statene ble enige om en grensejustering som plasserte minnesmerket på rett plass igjen.

Nå er vi tilbake i Flagstaff, og har tatt inn på et motell som er et par hundre meter nærmere byen enn det vi bodde på i går natt, i et vagt håp om at vi får mindre bråkete air condition-anlegg her. Vi sparer vel også 20-30 dollar på byttet. På TV-en har vi nettopp sett Håkon Håkonsen på en eller annen tilfeldig spansktalende TV-kanal, komplett med Bjørn Sundquist dubbet til spansk. Fantastisk.