Det har gått en stund siden sist vi har blogget, og de som har fulgt litt med på twitter har sikkert gjettet seg til grunnen. Vi hadde altså innbrudd i bilen vår mens vi overnattet i Dallas natt til torsdag. Dette førte selvfølgelig til litt forsinkelser for oss, og dermed har blogging og denslags blitt litt nedprioritert.

For å ta hele historien: vi kom som tidligere nevnt frem til Dallas ganske sent på kvelden, og sjekket inn på Clarion Park Central Hotel, som ligger et stykke utenfor bykjernen, rett ved Lyndon B. Johnson Freeway. Vi bestemte oss for å dra videre klokken ni neste morgen, fordi vår neste etappe ville ta i overkant av elleve timer. Som sagt, så gjort, klokka ni hadde vi alle sjekket ut av hotellet. Da vi gikk bort til bilen fikk vi oss imidlertid et sjokk: den bakerste ruta på høyre side av bilen var knust, og bak bilen lå den lille kofferten min, med alt det skitne undertøyet slengt utover.

Ved nærmere inspeksjon av bilen fant vi at GPS-en vår var borte, samt en strøm-inverter (12V til 110V) og en ledning som vi har brukt til å overføre lyd fra mp3-spillere og lignende til bilens lydanlegg. Vi ble stående litt rådville, før Amund tok affære og begynte å ringe rundt. Kort tid etter hadde vi snakket med både leiebilfirmaet vårt (Alamo Rent-A-Car) og Dallas-politiet. Vi fikk besøk av en politimann og la inn en anmeldelse, og etter litt frem og tilbake fikk vi beskjed av Alamo om at vi kunne komme til kontoret deres ved flyplassen og hente en erstatningsbil.

Dette skulle vise seg enklere sagt enn gjort, for uten GPS klarte vi selvfølgelig å kjøre oss bort med en gang. Vi hadde veibeskrivelser fra Google Maps, men når man først bommet på et par påkjøringer for motorveien havnet man fort på villstrå. Vi begynte da å se oss om etter et sted å kjøpe en ny GPS, men det viste seg også problematisk, plutselig var det ikke en Radio Shack, Circuit City eller Kmart å se. Plutselig kom vi oss imidlertid tilbake på motorveien igjen, og etter en halvtime var vi framme hos Alamo.

Etter dette gikk alt på skinner, på imponerende kort tid var vi tilbake på veien i en Chevrolet Tahoe, som er essensielt den samme bilen som vi hadde før, bare i en litt billigere utgave. Etter litt ytterligere leting fant vi frem til Sears, og fikk handlet en litt nyere utgave av den GPS-en som forsvant. Midt oppe i alt dette fant vi ut at det var noen andre ting som manglet fra bilen: drittsekken hadde stjålet alt flaskevannet vårt, og minst 30 bokser cola! Som en siste fornærmelse hadde kjeltringen også tatt brorparten av kvartdollarne vi hadde liggende i midtkonsollet, som vi stadig har fylt på for å betale oss gjennom eventuelle bomringer. Det bisarre var at han hadde latt 7-8 quartere ligge, så han har åpenbart bare grabbet til seg pengene i farten, uten å bry seg om å plukke opp det som lå igjen.

Vel vel, nok om det, vi vet nå at vi ikke må la kofferter ligge igjen i bilen, selv om de bare inneholder skittentøy. Heretter tømmer vi bilen for alt som kan ligne på verdisaker, og åpner hanskerommet og midtkonsollet for å vise at det ikke er noe å ta.

Da vi endelig hadde alt i boks hadde klokken rukket å bli tolv, og vi hastet avgårde i retning New Mexico og Santa Fe. Amund var en smule sliten etter strabasene, så Martin overtok rattet for brorparten av dagen. Om kjøreturen vår den dagen er det ikke stort å rapportere annet enn at landskapet var flatt som en pannekake. Vi har kjørt gjennom flate landskaper hele veien så langt, men Texas tok den foreløpige kaka. I Florida og Lousiana var det mye skog og annen vegetasjon som brøt opp det monotone landskapet, men i Texas var det ikke mye av dette heller. Og veiene var selvfølgelig snorrette, så vi så mange kilometer både foran og bak oss. I utkanten av byen Decatur, TX tok vi dagens eneste spisepause, hvor vi spiste oss stappmette på Pizza Hut.

Den eneste utflukten vi tillot oss denne dagen var en halvtimes omvei over grensen til Oklahoma, siden vi passerte så nær. Der stanset vi noen kilometer over grensen for å bunkre vann og is til kjølebagen. Det var knapt nok et tettsted, med bare et par korte gatestumper og en liten bensinstasjon. Et par gamle gubber satt innenfor og pratet med hverandre, og det var fullstendig umulig å forstå hva de sa. Men folkene var hyggelige, og damen i kassa likte lommeboken min, som jeg hadde kjøpt på vei ut av Lousiana fordi jeg ble lei av at pengesedlene krøllet seg i lommene mine. På utsiden av lommeboken er det en tiger og bokstavene «LSU», som jeg nå vet er et veldig bra fotballag, Lousiana State University. Oklahoma hadde visst nylig tapt for dem, noe kassadama slett ikke tok ille opp.

Som vi nærmet oss New Mexico begynte plutselig landskapet å forandre seg, og ble mer kuppert. Akkurat da begynte imidlertid solen å gå ned, så vi fikk ikke med oss så mye av de fantastiske geologiske formasjonene, som fungerer som et forvarsel om mer dramatisk natur som venter oss i Arizona.

Klokka 11 på kvelden ankom vi omsider hotellet vi hadde sett oss ut som vår base for de neste to nettene, Holiday Inn Express. Det ligger rett ved hovedveien som fører inn til sentrum av Santa Fe. Siden vi hadde bestemt oss for å være her i to netter, tok vi oss meget god tid på fredag morgen, noe som var en kjærkommen avveksling fra normen som har vært å komme seg avgårde så fort som mulig. Først klokka ett var vi ute av hotellet, og fant veien til Denny’s, som er en diner-kjede. Her spiste vi en meget god frokost, før vi dro ut for å finne en fotobutikk som visstnok skal være den beste i byen. Undertegnede har en tildels lang liste over ting som skal kjøpes her i USA, hvor prisene er mye lavere enn Norge.

Det viste seg imidlertid at de ikke hadde to av de tre tingene som jeg var på jakt etter: en fotobag av merket Lowepro, og en Canon EF-S 17-55mm f/2.8 USM IS. De hadde imidlertid blitzen jeg skal ha, men til adskillig høyere pris enn jeg var forberedt på å betale. Kameraveska hadde de i butikken sin i Albuquerque, den største byen i New Mexico, og de kunne sende etter den så de hadde den til meg på lørdag, så vi skal innom der før vi forlater Santa Fe i morgen.

Etter bomturen til fotobutikken fant vi til slutt en Radio Shack så vi kunne erstatte inverteren og lydkabelen som forsvant, og endelig stod vi fullt utrustet til lange kjøreturer igjen. Vi fikk ellers tid til litt sightseeing og et kinobesøk for å se Transformers: Revenge of the Fallen. For å sitere Amund: «Den filmen var dåårliiig». Indeed.