Florida Keys

Idet jeg skriver dette så befinner vi oss på Florida State Highway 1, også kjent som Overseas Highway, midt i Florida Keys78. Vi har nå fastlands-Florida på høyre side, og Castros Cuba på venstre side. Vi kan ikke se noen av dem, men vi vet de er der over horisonten. Vi er på vei til den ytterste tuppen av Keys, Key West. Vi har forlengst konstatert at vi er langt fra Østerdals dype skoger, nå har vi hav så langt øyet kan se både nordover og sørover, og veien foran og bak oss, av og til avbrutt av små øyer med fiskerestauranter, marinaer, moteller og resorts. Det ser ut til at mesteparten av næringslivet her er sentrert rundt turistlivet. Og det er ikke noe rart: været er strålende, med masse høye skyer i horisonten. Værmeldingen snakket om rekordvarme i denne delen av USA i dag, og vi tror det så gjerne. Hvis vi går ut av bilen så begynner vi umiddelbart å svette. En annen av farene assosiert ved å gå ut av bilen, eller i det hele tatt åpne vinduet, er den tildels ubehagelige lukten av stillestående sjøvann og råtnende mangroveskog. Området vi er i nå er teknisk sett sub-tropisk, men klimaet er faktisk klassifisert som tropisk.

Her ser man hotellet vi bodde på i Miami Beach.

Her ser man hotellet vi bodde på i Miami Beach.

Øyene vi kjører over heter altså «keys», noe som er avledet av det spanske ordet «cayo» som betyr «liten øy». Hvor små de enn er så er de fleste av dem bebygd, i hvert fall dem som veien går over. Generelt så er øyene på sidene av veien visstnok privat eid. Man skulle hatt en sånn. Kanskje man skulle kjøpt Enchanted Island, som vi så var til salgs. Ellers har mange av keyene ganske sjarmerende navn, vi har nylig passert Conch Key, Duck Key (Andøya???), Grassy Key og Ramrod Key, for å nevne noen. Vi passerte også nettopp et skilt som det sto «Key Deer Reservation» på, noe som førte til en kortlivet diskusjon om det kunne være snakk om at det fantes en slags hjort ute på disse tropiske øyene, og et raskt Wikipedia-søk senere kunne fortelle oss at joda, på noen av øyene her lever det noen svært sjeldne hjort, som uten problemer svømmer fra øy til øy. De er visstnok ikke spesielt redd for mennesker, og er veldig utsatt for påkjørsler. Det skal være spesielt mange av dem på en øy med det tildels fornøyelige navnet No Name Key.

Vi begynner nå å nærme oss Key West, som faktisk var den største byen i Florida før i tiden, til tross for at byen ligger så langt unna fastlandet som det går an å bo på disse øyene. Dette skyldes at byen livnærte seg på å berge vrakgods fra skipsleden utenfor øyene, såkalt wrecking. Man kunne tro at dette var en slags åtselvirksomhet på grensen til sjørøveri, men virksomheten var på 1800-tallet faktisk strengt regulert, og myndighetene betalte belønning til bergingsmannskapene, som også hadde plikt til å redde så mange liv de kunne, og hvis de ikke gjorde nok for å berge folk eller skip og last, så fikk de mindre belønning. Den tiden er over nå, og nå lever byen på turisme, og er fortsatt den overlegent største bosetningen i Florida Keys, med 32% av innbyggerne.

I 1982 fikk Florida Keys og Key West litt ekstra oppmerksomhet. I kampen mot narkotika- og menneskesmuglingen som foregikk via øyene satte grensepolitiet opp en veisperring på det punktet hvor US Route 1 blir den eneste landruten til Florida Keys, ved en veikro ved navn «Last Chance Saloon». Her gjennomsøkte de alle biler som passerte, noe som førte til enorme køer, og la en kraftig demper på den livsviktige turistindustrien. Byrådet i Key West klaget til alle mulige instanser, men tapte til slutt saken i høyesterett i Miami City. I ren desperasjon erklærte til slutt borgermesteren og byrådet at Key West skulle bli en uavhengig stat, siden veisperringen allerede var å betrakte som en grensestasjon. Borgermester Dennis Wardlow ble statsminister i den nye republikken som ble hetende «The Conch Republic», altså Konkylierepublikken, siden innbyggerne i Key West ofte blir omtalt som «conchs». Umiddelbart etter at den nye republikken var opprettet, erklærte de krig mot resten av USA ved å knekke et brød over hodet på en mann kledd ut i en marineuniform. Ett minutt etterpå overga republikken seg til den samme karen, og søkte samtidig USA om én milliard dollar i nødhjelp.

Stuntet ga selvfølgelig masse publisitet til Key Wests kamp, og kort tid etterpå ble veisperringen fjernet. Med på kjøpet fikk Key West enda en grunn til å lokke turister, nemlig for å dra til tidligere Konkylierepublikken.

Akkurat nå sitter vi i bilen på vei tilbake fra vårt besøk i Key West, hvor vi blant annet besøkte stranda og moloen som befinner seg lengst sør på den siste beboelige øya, og dermed er å regne som USAs sørligste punkt hvis man ikke regner med Hawaii. Det er et noe tynt grunnlag for å kalle seg et ytterpunkt, men det er da noe. Etter å ha ruslet litt rundt på stranden (vi hadde ikke med oss badetøy) kjørte vi litt rundt i gamlebyen, før vi fant ut at det var på tide å vende snuten tilbake til Miami Beach hvis vi skulle rekke å ta en tur på stranda der. Etter en rask tur innom Wendy’s på veien ut av byen (vårt første stopp på vår liste over restaurantkjeder vi vil få med oss på turen), kjørte vi så nordover igjen. Vi holdt god fart helt til vi kom til Key Largo. Der stanset trafikken fullstendig, og vi har vel holdt en snittfart på 2 km/t de siste par timene. Vi aner ikke hva det er som gjør at ting går så sakte, men frykter at det er noe slags kolonnekjøring på et punkt vi passerte på vei sørover, hvor det foregikk veiarbeid i den ene veiretningen. Akkurat der var det kun ett kjørefelt i hver retning. Klokka er nå 21.22, og vi skal være heldige om vi er fremme til halv elleve.

Her har vi truffet køa, og det har begynt å bli mørkt.

Her har vi truffet køa, og det har begynt å bli mørkt.

Nå passerte vi nettopp et hus med åpent WLAN, som tillot meg å logge på bloggen og kopiere inn denne posten. Jeg rakk akkurat ikke å trykke publish.

Nå har vi kommet fram til noen trafikkskilter som forteller at det er en halv mile til veiarbeidet. GPS-en forteller oss også at det er like over 100 km til vi er fremme. Vi skal med andre ord være glade om vi er tilbake på hotellet på denne siden av midnatt, da klokka nå begynner å nærme seg ti.

DER fant vi et nettverk til, og dermed kan du lese dette innlegget noen timer før det ellers hadde blitt aktuelt.

Redigert 23. juni for å legge til noen bilder. Flere bilder er tilgjengelig i galleriet.

One thought on “Florida Keys

Comments are closed.