Forrige innlegg ble lagt ut i hui og hast mens vi sto i kø på Overseas Highway, og tilfeldigvis fikk sneket oss inn på uskyldige folks åpne nettverk. Jeg spådde da at vi med litt flaks kunne være hjemme i halv elleve-tiden. Vel, det skulle vise seg å være i overkant optimistisk. Klokka ble både elleve og tolv før vi endelig var gjennom omkjøringen forbi veiarbeidet. Hadde det ikke vært for at vi har ferie og er generelt avslappet så hadde vi nok vært ganske stresset etter å ha brukt tre timer i kø. Vi var uansett temmelig slitne da vi omsider kunne se art deco-hotellet vi bodde på de to første nettene, Avalon Hotel. Da var klokka 01.00.

Et morsomt sammentreff: hotellets restaurant heter «A Fish Called Avalon», og er åpenbart en referanse til filmen «A Fish Called Wanda», som jeg faktisk så på flyet nedover til USA. De hadde til og med et akvarium med en maken fisk. Vi fikk dessverre ikke testet maten der, noe som kanskje var like greit, for de hadde ganske stive priser, selv etter amerikanske forhold.

Vi sjekket ut av hotellet på slaget 11, og satte oss umiddelbart i bilen og dro nordover i retning Titusville. Etter en times tid stanset vi på en typisk strip mall og gikk inn på Kmart. Der fikk vi endelig handlet litt etterlengtede klær og sko og noe annet småtteri (les: kjølebag og masse is). Vi hadde egentlig planlagt å gjøre dette på tilbaketuren fra Key West i går, men det falt selvfølgelig i fisk. Vi hastet så videre nordover for å rekke innom Kennedy Space Center, dagens store attraksjon og adspredelse.

Vi kom dessverre frem litt sent, en times tid før stengetid, så vi fikk ikke med oss alle attraksjonene. Kennedy Space Center er en stor affære, og idet vi kjørte inn på den firefelts motorveien som fører dit ble vi møtt av en evig strøm med biler. Alle disse kom fra parkeringsplassen til senteret, som var nesten tom da vi kom frem.

Vi glante litt i suvenirbutikkene, så på noen minnesmerker, og vandret litt rundt i en modell av romfergen, før vi gikk og stilte oss i kø for å prøve senterets «Shuttle Launch Simulator». En god ting med å være så sent ute var at vi slapp å stå lenge i kø. Godt var det, for simuleringen var ikke mye å rope hurra for, og opplevelsen hadde nok blitt stor hvis vi hadde måttet stå i kø i en time først. Etterpå ruslet vi litt rundt og så oss omkring, men det meste var i ferd med å stenge, så vi ble pent nødt til å pakke oss videre. Vi hadde uansett et stykke igjen å kjøre for dagen.

Da vi nærmet oss dagens endestasjon, Jacksonville, ble vi møtt av et skikkelig uvær, det lynet og tordnet i ett sett, og himmelen over oss ble helt mørk. Selv har jeg aldri sett noe lignende, og det var en kjærkommen underholdning på de lange og rette motorveistrekkene. Vi stanset på en bensinstasjon for å fylle gasolin, og prøvde å filme lynnedslagene med kameraet til Amund. Ingen av dem rundt oss så ut til å bry seg noe særlig om uværet, så vi avslørte oss nok temmelig tydelig som utenbysfra.

Nå har vi kommet frem til vårt utvalgte hotell for natten, et Best Western-motell som visstnok skal være ganske nytt. Standarden er helt grei, og de lover oss en kontinental frokost i morgen mellom 6 og 9, så det er vi veldig spent på. Et lite aber er at de ikke hadde noen røykfrie rom igjen, og det virker som om noen har sittet her og røykt tjukke cubanske sigarer i flere døgn rett før vi ankom. Men vi skal vel overleve. I morgen skal vi tidlig opp for å ta fatt på spurten vår til New Orleans.

Forresten, i dag har vi rukket å krysse av McDonald’s og Subway på lista over matkjeder vi har tenkt oss innom.