Alabama, Mississippi og Louisiana

— Excuse me?
— You want double meat with that?
— Uhm, you mean twice as much bacon?
— Yeah, you want double bacon with that?
Nervøs latter. Nikke med hodet.

Det er vanskelig å si nei til et slikt tilbud. Utvekslingen foregikk i går kveld på en bensinstasjon ved en truck-stop rett ved I-10, Interstaten som skal føre oss til New Orleans. I det ene hjørnet av den lange skranken har de klart å skvise inn en Subway i miniatyr. De har ikke det største utvalget, men de har i det minste ingrediensene til en dugelig BLT (double bacon, easy on the lettuce), og dermed er kveldsmaten sikret.

I dag skulle vi altså tilbringe minst åtte timer på veien, med bare et kjapt besøk innom USS Alabama, et gammelt slagskip fra 1942 som i dag har blitt gjort om til et slags flytende museum rett utenfor Mobile, Alabama. Vi ankom midt på dagen, og det var ca. 97℉, altså i overkant av 36℃. Dette altså med ganske høy luftfuktighet, og i tillegg drev vi og klatret rundt inne i et massivt slagskip, som bidro til å formidle varmen. Blant de tingene vi fant ut om USS Alabama, var at skipet ble brukt under innspillingen av Steven Seagal-klassikeren «Under Siege», eller «Kapring på åpent hav» som den het i Norge. Under krigen så var skipet høyt og lavt, og prøvde blant annet å lokke ut Tirpitz fra sin norske havn i 1943, men mislyktes. Vi så også en del gamle fly og en gammel ubåt ved navn USS Drum.

Utsikten når man står helt forut og ser bakover.

Etterhvert som vi kom lenger og lenger nord i Florida, merket vi to ting: luftfuktigheten ble mindre, og aksenten ble bredere. Temperaturen gikk også opp, så det var fortsatt noe av et sjokk å bevege seg ut av bilen. Mens vi kjørte forbi det tildels monotone landskapet på de snorrette motorveiene så vi urovekkende mye rester etter sprengte dekk. Og et og annet roadkill, så klart. Veikantene her i USA er ellers så plettfrie at det vi ser av roadkill og dekkrester ikke kan være mer enn noen uker eller høyst et par måneder gammelt. Det sier litt om trafikkmengden på disse veiene.

Vi vil gjerne gjøre noe i hver enkelt stat som vi passerer på veien, slik at den skal telle som skikkelig besøkt. Om det så bare er for å spise eller handle noe snop, så er dette målet vårt. Dermed stanset vi i Mississippi for å spise på KFC, så var det gjort.

Det har stort sett vært Amund som har kjørt, med Martin som vikar på noen strekk. Akkurat nå sitter Martin ved rattet, for vi har nådd frem til Louisiana, og vi nærmer oss New Orleans. Nærmere bestemt nærmer vi oss byen nordfra, over det som visstnok er verdens nest lengste bru generelt, og verdens lengste bru over vann. Lake Pontchartrain Causeway, som den heter, er 23.87 miles lang, og det tar ca. et kvarter å krysse den i noe over 100 km/t. En ting som er sinnsykt plagsomt med denne brua er at overgangen mellom betongelementene er så ujevn at bilen vugger frem og tilbake i en monoton rytme som gjør deg sakte men sikkert uvel. Man blir ikke bilsyk, men faktisk sjøsyk, noe som i og for seg passer seg, for vi befinner oss tross alt over sjøvann. Uansett, vi har kjørt over den, og Martin er såre fornøyd over å ha vært den som satt ved roret ved den anledningen.

Vi har booket oss inn på et hotell som ligger i sentrum av byen, med det klingende navnet Omni Royal Crescent Hotel. Vi booket hotellet i dag tidlig idet vi forlot Jacksonville, og anslo at vi ville ankomme hotellet klokka åtte. Nå er klokka ti over halv åtte, og vi kjører inn i New Orleans. Den eneste grunnen til at vi traff så godt med tiden er imidlertid at vi uforvarende har ramlet inn i en ny tidssone, og dermed har tjent en time på veien. Byen gir et helt annet inntrykk enn Miami Beach, Key West og Miami City, som er de to andre byene vi har kjørt gjennom så langt. Dette skyldes kanskje aller mest de utallige enorme gravplassene vi har passert, stapp fulle av mausoleer.

Addendum, etter innsjekking:

Dette hotellet holder uendelig høyere standard enn Best Western-hotellet vi sov på forrige natt. Vi skjønte det var noe på gang da vi ankom hotellet og så at nærmeste nabo over gata var Sveriges konsulat. Da vi kom inn i lobbyen begynte det å krible litt i magen, og da vi kom inn på selve rommet begynte vi å lure på om det var noe feil et sted.

Vi vet ikke helt hvordan vi har fått det til, men vi har fått to enorme rom, nærmest suiter, hvor det som Martin og Trond Viggo skal bo i er flott i seg selv, med stort bad med jacuzzi og greier, mens det som jeg og Amund har havnet på faktisk har to separate soverom med enorme senger og hvert sitt bad. Alt dette for rett i overkant av $ 90,- pr. rom, noe som burde bli omtrent 300,- pr. person. Vi har dobbelt- og trippel-sjekket reservasjonen vår, og alt ser ut til å stemme, men vi har likevel ikke turt å forhøre oss i skranken om dette kan være riktig. Nå er det en mulighet for at vi fikk så god pris fordi det er utenfor sesongen, og at vi booket såpass sent. Vi har ikke sett noe til andre gjester her, og det er sikkert bedre å leie ut rom til en superbillig penge enn å ikke leie ut i det hele tatt. Vi vil i hvert fall prøve å booke et hotell i Dallas til i morgen natt på samme måten, så får vi se om vi er like heldige neste gang. Og hvis det skulle vise seg å være feil, så får vi krangle på regningen og peke på bookingen vår.

Det siste vi gjorde i dag var å dra på jakt etter Denny’s, en diner-kjede som Amund gjerne ville ha oss med på. Vi søkte opp den nærmeste på Google Map, og fant ut at den lå ti minutter unna hotellet med bil. Da vi kom fram så vi imidlertid ingen Denny’s på den adressen som var oppgitt. Vi søkte etter Denny’s på GPS-en, og fant en annen restaurant som lå ytterligere 20 minutter unna. Vi var ganske bestemte på å spise på akkurat denne restaurant-kjeden i dag, så vi dro ivei. Etter å ha kjørt feil på et par steder, og ytterligere ha forsinket ankomsten, fant vi ut at vi hadde gjort nok en bomtur, Denny’s-restauranten var borte her også. Vi aner ikke hva som har skjedd med Denny’s i denne byen, men vi bestemte oss i hvert fall for at nok skulle være nok, og dro på et sted som het Applebee’s istedet, som så ut til å gå ut på omtrent det samme. Det skulle vi ikke angre på, maten der var kjempegod, og alle spiste hver sin indrefilet med bakt potet og steamede grønnsaker, til den nette sum av $ 85 til sammen.