Siden dette i og for seg har vært en dedikert kjøredag, der vi egentlig ikke skulle innom noe som helst spesielt, fant Einar ut at han ikke gadd å blogge denne gangen. Så derfor tenkte jeg at denne gangen kunne jeg steppe inn og prøve å si noen ord.

For min egen del var sørstatene ev særdeles bra opplevelse: folk var vennlige, hotellet vi bodde på var ikke annet enn helt fantastisk, og kulturen som sådan (i den grad vi fikk med oss noe særlig av den) var ganske ålreit. Om noen leser dette, med tanke på idéer til senere ferier, New Orleans kan anbefales!

Men tilbake til poenget; dagen i dag. Trond Viggo og undertegnede stod opp litt før ti og dro for å spise frokost nede i lobbyen. Det skulle vise seg å være ulikt noe annet vi har opplevd tidligere. Der ble vi møtt av en kelner som tok bestilling. Men vi sa at vi bare skulle ha det som allerede var satt fram, så så greit var det med den saken. Ulempen viste seg at frokosten ikke var inkludert i hotelloppholdet, så vi betalte til sammen femten dollar for fire brødskiver, to glass juice og en kopp kaffe… Jodda, vi KUNNE jo alltids ha bestilt både det ene og det andre til samme prisen mens vi var der, men ingen av oss tenkte egentlig noe mer over det. Så vi sa ifra til Einar og Amund at de kunne styre unna hotellfrokosten. Vi bestemte oss i stedet for å sjekke ut av hotellet og prøve å finne et sted i byen. Og det gjorde vi jo også, på sett og vis.

I vår ganske så interne føljetong “Slaskene spiser på forskjellige matkjeder” tok vi nå turen til International House of Pancakes (IHOP) og spiste heller frokost der. Vi ble møtt av en ganske så hyggelig servitrise som lurte på hvor vi kom fra. «Norway», sa vi, siden dette er et spørsmål vi har fått et par ganger allerede. Til det sa hun at aksenten vår var «cute», og at hun ville komme og servere mer bare for å høre oss snakke. Det morsomme var at da vi hadde spist ferdig og betalt for oss og skulle dra, var hun veldig rask med å dra med seg en kollega og stille seg ved utgangsdøren, bare så kollegaen også kunne få høre på dette rare, eksotiske språket, som jo norsk tydeligvis er. Det var på det tidspunktet at jeg begynte å føle meg mer som et freakshow enn som en turist. Men det var på en måte artig allikevel.

Så bar det av sted mot Texas og Dallas. Her KUNNE jeg skrevet veldig utfyllende om hva vi gjorde på den turen, men jeg kan oppsummere det kort: vi kjørte, kjørte, kjørte, kjørte, kjørte, kjørte, kjørte, kjørte, fylte bensin, kjørte videre, kjørte, kjørte og kjørte litt til. Å ja, vi kjørte også.

Kvelden kom, og omsider kom vi frem til Dallas. Etter at vi fant ut at veien vi egentlig skulle svinge inn var stengt for vedlikehold ble vi nødt til å kjøre om downtown i stedet. Et hell i uhell, skulle det vise seg å være. Dallas på kveldstid er et veldig imponerende syn. Skyskrapere og neonlys lyste mot oss i det vi kjørte gjennom trafikkmaskinen. Siden det var sent, og vi alle var trøtte, dro vi rett av sted til hotellet og sjekket inn uten å prøve å finne en plass for å spise. Så her sitter vi nå, i Dallas, USAs fjerde største metropolområde.