Det er vanskelig å skrive denne posten. Ikke vanskelig fordi det har skjedd så lite, men fordi det har skjedd så mye.

Oppholdet i Las Vegas var utrolig fantastisk. Iallfall for min egen del. Da vi ankom Las Vegas kom vi fra en slags sidevei. Dette var på grunn av at vi dro til Boulder City, rett etter at vi hadde kjørt over Hoover Dam. For de som ikke har prøvd det, å kjøre inn i Las Vegas på kvelden og se på havet av gull som lyser mot deg i det man kjører inn i byen, er som å komme til en annen planet. Og sånn var Vegas også, på mange måter.

Første dagen kom vi såpass sent inn i byen at vi ikke gjorde noe spesielt, annet enn å sjekke inn på hotellet og legge oss. Planen var at vi skulle stå opp litt senere enn vanlig. Tross alt, så hadde vi jo stått opp sånn nogenlunde tidlig hver dag de siste dagene, så vi unnet oss noen ekstra timer på øret. Klokka åtte ble til ni, ni ble til ti, og ti ble sannelig til halv to før vi fikk ut fingeren og kjørte rundt i byen for å se hva vi kunne finne på. Ganske mye, skulle det vise seg.

Amund, triggerhappy som han er, ville inn på en skytebane vi hadde sett på veien inn i byen dagen før og fyre av noen skudd. Som sagt, så gjort. Amund gikk inn på skytebanen og hadde moroa si, og Einar gikk etter og tok bilder. Undertegnede og Trond Viggo satt og ventet tålmodig i lobbyen til Amund var ferdig med å skyte med våpen og Einar med å skyte med kamera. Amund kom ut igjen av skytebanen med et smil fra øre til øre når han var ferdig. Pengene var vel verdt det, tydeligvis. Da jeg ikke var og skjøt selv, må jeg ta ham på ordet om at det var bra.

Etter å ha skutt fra oss dro vi på sightseeing opp og ned The Strip, men innen vi var ferdig med å se på alt det rare langs «Stripa» og kommet tilbake til hotellet, var klokka blitt såpass mye at vi bare hadde tid til å ta oss en times pause før det igjen bar avsted til showet med Penn & Teller. Veldig bra show, må jeg si, selv om jeg hadde sett flere av triksene deres på Youtube fra før. Så var den dagen ferdig.

Den nest siste dagen kom, og vi hadde bestemt oss kvelden i forveien at vi skulle stå opp litt tidligere enn dagen før. Så naturligvis, vi stod opp omtrent like sent den dagen også. Typisk. Plan for dagen var å kjøre monorail fra hotellet og til andre enden av stripa hvor Stratosphere Tower var. Den høyeste bygningen i USA vest for Mississippi, kunne Amund fortelle. Og vi tror ham så gjerne. Heisen opp i tårnet tok ikke lange tiden. Man fikk dotter i ørene av å ta heisen opp og ned. Der oppe var det en utkikksetasje med 360 graders utsyn. og over det, tre karuseller (i mangel av bedre ord å kalle dem) som er de tre villeste jeg noen sinne har tatt. Ikke fordi de nødvendigvis var så ekstreme, men fordi de var 270 meter oppe i lufta! På en av dem blir man satt i en sentrifuge og spunnet rundt utenfor tårnet og under seg er det ingen ting annet enn et laaaaaaaaaaaaaaaangt tomrom før bakken langt der nede minner deg på at om at hvis sentrifugen mot formodning skulle bryte sammen, er man temmelig død. Den andre attraksjonen sender en vogn med vettskremte passasjerer igjen over kanten før den stopper like ved stupet, så det føles som at man blir kastet ned fra tårnet, men blir hentet inn igjen like før det går veldig galt. Den siste er i og for seg en gammel klassiker. Den fins også i diverse andre fornøyelsesparker. Det som på Wikipedia blir beskrevet som et Drop Tower. Japp Spaceshot heter den i Tusenfryd. Men det er én vesentlig forskjell: Den i vegas sitter på toppen av tårnet og er dermed verdens høyeste attraksjon. Alle tre attraksjoner var helt sinnsyke å ta, men du verden, så artig!

Etter noen timer oppe i Stratosphere Tower dro vi ned igjen og tok monorailen tilbake mot hotellet, men gikk av før vi kom så langt, for å få med oss fonteneshowet utenfor Bellagio-hotellet. (Du vet, der Oceans Eleven-gutta står og glaner på slutten av filmen). Det var solnedgang, og dermed midt mellom nattmodus og dagmodus så lyssettingen var ikke den beste, men ingen av oss brydde oss så veldig, egentlig. Fonteneshowet var på alle måter så imponerende som man ser det på film, og etter endt fremvisning gikk vi tilbake til hotellet til fots langs The Strip. Noe som må sies å være en hinderløype av innkastere og folk som deler ut horekort. Jeg mistet fort tellingen over hvor mange ganger jeg måtte si «no thanks» til alle innpåslitne folk.

Jeg vet ikke helt hvem sin idé det var, men samme kveld dro vi på Crazy Horse, en cabaret bak lukkede dører på hotellet. Hva skal man si om den da? Min opplevelse av det var en drøss med nakne damer som ristet på ræva i halvannen times tid og dett var dett. for min egen del var det ikke verdt penga, egentlig. Ikke seksuelt nok som stripping, og ikke underholdende nok som revy, men en døv blanding et sted midt i mellom. Jaja, nå har jeg iallfal sett dét også.

Nå sitter vi på et nytt hotell i Hollywood, Los Angeles etter en temmelig kjedelig dag på veien. Det vil si.. vi stakk innom Death Valley, et veldig varmt sted. Temperaturen der var i overkant av 47 grader celsius, men bortsett fra det: ørken, ørken, ørken og ørken så langt øyet kunne se.

Morgendangen kan nok bli interessant, tenker jeg. Fjerde juli i Los Angeles og alt det der.

Jeg er spent på morgendagen!

Siden dette i og for seg har vært en dedikert kjøredag, der vi egentlig ikke skulle innom noe som helst spesielt, fant Einar ut at han ikke gadd å blogge denne gangen. Så derfor tenkte jeg at denne gangen kunne jeg steppe inn og prøve å si noen ord.

For min egen del var sørstatene ev særdeles bra opplevelse: folk var vennlige, hotellet vi bodde på var ikke annet enn helt fantastisk, og kulturen som sådan (i den grad vi fikk med oss noe særlig av den) var ganske ålreit. Om noen leser dette, med tanke på idéer til senere ferier, New Orleans kan anbefales!

Men tilbake til poenget; dagen i dag. Trond Viggo og undertegnede stod opp litt før ti og dro for å spise frokost nede i lobbyen. Det skulle vise seg å være ulikt noe annet vi har opplevd tidligere. Der ble vi møtt av en kelner som tok bestilling. Men vi sa at vi bare skulle ha det som allerede var satt fram, så så greit var det med den saken. Ulempen viste seg at frokosten ikke var inkludert i hotelloppholdet, så vi betalte til sammen femten dollar for fire brødskiver, to glass juice og en kopp kaffe… Jodda, vi KUNNE jo alltids ha bestilt både det ene og det andre til samme prisen mens vi var der, men ingen av oss tenkte egentlig noe mer over det. Så vi sa ifra til Einar og Amund at de kunne styre unna hotellfrokosten. Vi bestemte oss i stedet for å sjekke ut av hotellet og prøve å finne et sted i byen. Og det gjorde vi jo også, på sett og vis.

I vår ganske så interne føljetong “Slaskene spiser på forskjellige matkjeder” tok vi nå turen til International House of Pancakes (IHOP) og spiste heller frokost der. Vi ble møtt av en ganske så hyggelig servitrise som lurte på hvor vi kom fra. «Norway», sa vi, siden dette er et spørsmål vi har fått et par ganger allerede. Til det sa hun at aksenten vår var «cute», og at hun ville komme og servere mer bare for å høre oss snakke. Det morsomme var at da vi hadde spist ferdig og betalt for oss og skulle dra, var hun veldig rask med å dra med seg en kollega og stille seg ved utgangsdøren, bare så kollegaen også kunne få høre på dette rare, eksotiske språket, som jo norsk tydeligvis er. Det var på det tidspunktet at jeg begynte å føle meg mer som et freakshow enn som en turist. Men det var på en måte artig allikevel.

Så bar det av sted mot Texas og Dallas. Her KUNNE jeg skrevet veldig utfyllende om hva vi gjorde på den turen, men jeg kan oppsummere det kort: vi kjørte, kjørte, kjørte, kjørte, kjørte, kjørte, kjørte, kjørte, fylte bensin, kjørte videre, kjørte, kjørte og kjørte litt til. Å ja, vi kjørte også.

Kvelden kom, og omsider kom vi frem til Dallas. Etter at vi fant ut at veien vi egentlig skulle svinge inn var stengt for vedlikehold ble vi nødt til å kjøre om downtown i stedet. Et hell i uhell, skulle det vise seg å være. Dallas på kveldstid er et veldig imponerende syn. Skyskrapere og neonlys lyste mot oss i det vi kjørte gjennom trafikkmaskinen. Siden det var sent, og vi alle var trøtte, dro vi rett av sted til hotellet og sjekket inn uten å prøve å finne en plass for å spise. Så her sitter vi nå, i Dallas, USAs fjerde største metropolområde.