Tiden har flydd fort de siste dagene, og jeg innser jeg ikke har skrevet et ord i bloggen siden vi ankom Las Vegas, og det er snart en uke siden allerede. Martin tok over stafettpinnen akkurat da, men det var et par hendelser som han ikke fikk med seg i innlegget sitt, så før vi beveger oss videre vestover til LA må jeg bare nevne dem her.

Underveis på turen så har vi stoppet innom en del kamerabutikker (de gangene vi faktisk har funnet dem), så jeg har kunnet se etter et nytt objektiv til kameraet mitt. Enten har ikke butikkene hatt akkurat det objektivet jeg ønsket meg, eller så har det vært for dyrt. Derfor falt man tilbake på plan B, som var å bestille fra nett og få det levert på hotellet underveis. Det eneste hotellet vi visste vi skulle bo på i noen dager, og som vi visste om på forhånd, var MGM Grand i Las Vegas. Hele operasjonen ble litt mer komplisert av at hotellet krever at man bor på hotellet idet man mottar pakken, så jeg måtte beregne ankomsten av pakken innenfor en todagers margin. Jeg kom til at den beste løsningen ville være å bestille umiddelbart etter at vi hadde sjekket inn.

Som et siste hinder måtte selvsagt den nettbutikken jeg hadde funnet frem til bli utsolgt for det objektivet akkurat den kvelden, men jeg fant heldigvis en tilsvarende sjappe som hadde det på lager, og også tilbød 1-day-delivery. Det var her jeg ble virkelig imponert over UPS, som brukte under et døgn på å frakte pakka fra New York til Las Vegas, og på morgenen den andre dagen i Vegas hadde jeg pakka med kamerautstyr til nærmere 10 000,- NOK i hendene. For de som lurer: et Canon EF-S 17-55mm f/2.8 IS USM objektiv og en Canon Speedlite 580EX II blits.

Samme dagen som jeg fikk den etterlengtede pakka var vi i Stratosphere tower og kjørte verdens høyeste attraksjoner. Siden vi hadde tilbrakt så mye tid i trafikken i bilen dagen før, tok vi den nye og «flotte» monorailen og lot bilen stå. Det var i og for seg fint, det, hadde de bare ikke lagt monorail-stasjonene så langt unna de stedene folk faktisk har tenkt seg. Vi havnet i et temmelig øde område langt utenfor stripa, og tok derfor fatt på den ti minutter lange gåturen bort til Stratosphere. Idet vi forlot monorail-stasjonen passerte vi en litt uflidd fyr som satt og holdt en kopp og stirret tomt fremfor seg. Den godhjertede Trond Viggo begynte å fomle i lommene sine etter noen mynter å gi til karen, og var i ferd med å hive noen slanter i koppen hans før han i siste liten så at koppen faktisk inneholdt kaffe. Den barmhjertige turist måtte bare gå videre med uforettet sak.

For å klage litt mer på denne monorailen så må man også nevne at den var langsom, humpete og de spilte reklame over lydanlegget uten stans. Det var nesten ingen passasjerer på systemet, og det forstår jeg godt når man ikke kommer dit man trenger å være, man kommer dit sakte, og man må høre på reklame og flaue vitser hele tiden underveis.

På vei tilbake til hotellet hoppet vi av midt på stripa og gikk forbi hotellet Bellagio, med det flotte fonteneshowet sitt. Mens vi ruslet over en gangbro på veien dit passerte vi en fyr som faktisk satt og tigget, og Trond Viggo ble endelig kvitt vekslepengene sine.

Fredagen sjekket vi ut av hotellet i siste liten, og vendte snuten atter en gang vestover mot Los Angeles. Vi la ruten via Death Valley, som på samme tid er Nord-Amerikas laveste punkt og tørreste og varmeste sted. Vi må si reklamen holdt hva den lovet, vi stanset nede på sletta i dalen, der det var 117 grader Fahrenheit, noe som blir noe i retning av 47.2 grader Celsius. Vi hadde egentlig tenkt å ta med oss et egg og se om det ble stekt på asfalten der, men det glemte vi selvsagt. I stedet moret vi oss med å kaste isbiter på asfalten og se dem smelte og fordampe på rekordtid.

Det var ikke mye trafikk i Death Valley, og det stod stadige advarsler langs veikanten om at man måtte slå av aircondition-anlegget for å unngå overopphetede radiatorer. Det gikk heldigvis bra, og uansett passerte det såpass med biler at man aldri hadde lidd noen nød om bilen hadde stanset. Death Valley fikk navnet sitt under gullrushet i California i 1849, da mange nybyggere dro gjennom den brennende hete dalen. Til tross for det illevarslende navnet var det faktisk bare en person som mistet livet sitt av varmen der under gullrushet. Vi var ikke skikkelig bekymret før vi kjørte ut av dalen igjen og fulgte GPS-ens anvisninger videre mot Los Angeles, og vi da ble sendt ut på en fullstendig øde landevei. Det var fortsatt stekende varmt ute, men denne gangen var det ingen trafikk, ingen rasteplasser langs veien med radiatorvann, og generelt ingen bebyggelse. For første gang på hele turen kjørte vi over en mil uten å se en eneste bil eller bebyggelse eller annet tegn på liv. Det gikk heldigvis bra, bilen brøt ikke sammen, og etterhvert møtte vi faktisk noen biler også.

Vi ankom Los Angeles i sjutiden på kvelden, og fant raskt frem til hotellet vårt, som lå i utkanten av Hollywood-åsen. Faktisk kunne vi se deler av det berømmelige Hollywood-skiltet fra badevinduet på rommet. Sett i forhold til prisen var dette likevel det mest skuffende hotellet vi har bodd på underveis. Rommene var små, og aircondition-anleggene luktet urin. Som formildende omstendigheter hadde vi tilstøtende rom med en dør imellom, og hvert rom hadde en enorm flatskjerm-TV. Så til tross for lukta og størrelsen tørnet vi inn for natten, med klare planer om å komme igang tidlig neste dag.

Planen om å være ute av hotellet før klokka ett falt i grus i det øyeblikket Amund og Trond Viggo kom inn på rommet til meg og Martin via døra mellom rommene og lukket den igjen bak seg. Vi innså ikke dette før et kvarter senere da vi var på vei til bilen og jeg kom på at Amund hadde GPS-en. Han snudde og gikk mot hotellrommet igjen, men fikk ikke låst opp. Trond Viggo prøvde med kortet sitt, men fikk heller ikke opp døra. Jeg og Martin fikk opp vår dør, men det var til liten nytte, for døra inn til rommet til Amund og Trond Viggo kunne bare åpnes fra deres side. Vi antok at det var skjedd noe feil med bookingen av rommet, og at kortene til Amund og Trond Viggo måtte reaktiviseres, og sjekket med skranken.

Etter å ha fått nye kort som heller ikke fungerte begynte det å demre for Amund at han hadde slått på den ekstra låsen på døra, som gjør at man ikke får låst seg inn fra utsiden. Vi flirte litt av denne bommerten og tok nok en tur til skranken for å hente noen med nøkkel som kunne overstyre sikkerhetslåsen. En vaktmester ble med oss opp og fikk låst opp døra, men møtte så på den siste og uslåelige hindringen: sikkerhetskjettingen. Trond Viggos rom var som en ugjennomtrengelig festning, og vi begynte å lure på om vi skulle få tak i skapsprenger Egon Olsen eller noe. Vaktmesteren gikk for å hente verktøy, sikkert mens han ristet på hodet og mumlet noe om klønete norske turister.

Vi satte oss ved bassengkanten og ventet. Etter en stund begynte vaskedamene å dukke opp for å vaske rommene, og vi kunne se dem gå inn på det ulåste rommet og ordne opp, men da de kom til rommet til Amund og Trond Viggo ble det selvsagt bråstopp. Amund gikk opp og forklarte situasjonen til en av dem, og hun forsvant. Like etterpå kom det en ny vaskedame som åpenbart ikke hadde fått med seg hva som foregikk, og jeg lente meg tilbake for å nyte synet av nok en person som fånyttes prøvde å åpne døren, da jeg nesten ramlet ut i bassenget av forskrekkelse: hun åpnet døren uten problemer og svinset rett inn! Hvordan hun fikk det til vet vi ikke, annet enn at all fiklingen med døren må ha fått dørslåen til å åpne seg igjen. Vi fikk i hvert fall tak i GPS-en og kunne endelig våge oss ut i trafikken i LA.

Vi inntok frokost på IHOP og la ut på sightseeing og shopping. Dette var på 4. juli, så det var usannsynlig mye trafikk og folk, så vi slo fra oss planen om å oppsøke stranda, da det var helt umulig å få parkert. I stedet dro vil til et enormt kjøpesenter som fikk CC Gjøvik til å fremstå som Wahl-senteret på Rena. Vi tråkket og gikk en stund, og Amund fikk endelig handlet seg litt Warhammer. Vi var også innom en dedikert LEGO-butikk, men siden de ikke hadde prislapper på eskene var det ikke noe morsomt å stå der og glane.

På kvelden dro vil Los Angeles Memorial Coliseum (ja, det skrives sånn) for å se på byens største fyrverkeri. Det var utrolig mye folk overalt, men vi fant til slutt et sted vi kunne sitte og samtidig ha god utsikt til showet. Fyrverkeriet varte en hel time, fra klokka ni til ti, og i hvert fall jeg opplevde for første gang på turen å bli kald av å være ute. Fyrverkeriet kunne fint ha vart en halvtime kortere, for de første femti minuttene gikk det utrolig lang tid mellom hver rakett, og det ble temmelig ensformig. Idet vi gav opp og begynte å bevege oss mot bilen tok det imidlertid av, og finalen var svært imponerende. Jeg la kameraet igjen på hotellet, da jeg ikke var sikker på hvor vi kom til å havne, og jeg er fortsatt litt for engstelig for det nye objektivet, så det ble ikke noen bilder, men jeg dro frem mobilen og filmet litt istedet, og resultatet kan beskues her:

Etter at vi hadde spist dro vi så nordover igjen til Universal Studios Hollywood, som i bunn og grunn er en svær fornøyelsespark med fokus på Universal Studios filmer. De fleste attraksjonene der begynner å dra litt på årene, noe vi merket godt. Vi gikk for et front-of-the-line-pass, som tillot oss å gå utenom køa til hver enkelt attraksjon, og godt var det, for noe av det var så skuffende at vi hadde blitt veldig irritert om vi i tillegg måtte ha ventet for å få tilgang. Først gikk vi gjennom spøkelses-/skrekk-huset, som vi nok har vokst fra for lengst (selv om Trond Viggo skvatt skikkelig ved en anledning). Deretter gikk vi til Terminator 2-tingen dems, som er en slags simulert omvisning hos Cyberdyne Systems. Vi fikk de beste setene i salen, og 3D-filmen de viste var tidvis meget realistisk og imponerende. Vi gikk deretter og ble gjennomvåte på Jurassic Park-vannsklie-berg-og-dalbanen dems, fulgt av en innendørs berg-og-dalbane i stummende mørke med tema fra The Mummy. Førstnevnte var helt ok, med et herlig magesug fulgt av et meget forutsigbart vannplask på slutten, mens sistnevnte var skuffende kort og lite underholdende.

Vår største bommert var imidlertid å gå på Backdraft-presentasjonen, basert på en skikkelig B-filmaktig actionfilm fra 1991 som jeg ikke engang hadde hørt om. Halve tiden gikk med på å se noen stusselige filmer hvor skuespillerne (Kurt Russell og Scott Glenn) og regissøren Ron Howard skrøt uhemmet av hvor realistisk og bra filmen var, før vi fikk se en mekanisert gjenskaping av noe som visstnok var en scene i filmen. Hvorfor de ikke har byttet ut denne greia på 16 år vites ikke, men de lurte da i hvert fall oss inn (vi trodde vi kanskje kom til å tørke opp litt etter vannsklia, kanskje det er det som er hensikten).

Til alt overmål lå fortsatt kameraet mitt i oppbevaringsskapet etter berg-og-dalbanene, så jeg fikk ikke engang tatt bilder. Veldig skuffet gikk vi mot den sentrale delen av parken igjen for å se den største attraksjonen: Waterworld. Denne var nok et eksempel på en aldrende actionfilm som melkes for det den er verdt 15 år etter. På den positive siden så var det ganske spektakulært, og skuespillerne var tildels engasjerte (eller muligens gjennomøvde i rollene sine). Vi satt med solen i øynene, men det kunne vi takke oss selv for som kom såpass sent til forestillingen.

Da forestillingen var ferdig var solen på vei ned, så vi bega oss tilbake til bilen, temmelig slitne etter å ha tråkket i parken i over fire timer. Atter en gang var vi for sent ute til å dra på stranda, så vi dro tilbake til hotellet og slappet av resten av kvelden.