Etter en relativt sløv start på dagen, var det på tide å sjekke inn på flyet og begynne turen mot ukjente jaktmarker.

Litt før klokka ti på morraen gikk vi mot gaten og entret flyet. Det vil si: de tre andre gjorde det. Jeg ble for andre gang på to dager valgt ut i random stikkprøvekontroll og måtte igjen tas til side, kroppsvisiteres og pent vise frem hva jeg hadde i håndbagasjen min. «Lucky us, huh?» sa en japansk mann som også led samme skjebne som meg selv. Men man må jo ta det onde med det gode, så etter å ha bevist for andre gang på to dager at jeg ikke er terrorist, gikk jeg omsider inn på flyet og fikk satt meg. Murphys lov spilte oss alle fire et siste puss. Selvfølgelig hadde vi jo booket de setene på flyet som satt én benkerad unna en hvit vegg rett bak business class. Hadde vi fått plassene på raden foran, så hadde vi i det minste fått benplass, men neida, ingen utsikt forover, og langt unna vinduer. Og flyet var varmt, skulle vi snart finne ut. Sitte varm og klam i ni timers flytur uten mulighet for å kunne bevege på seg uten å måtte spørre sidemannen om å flytte seg gjør at man – hva skal man si – blir ganske så støl, stiv og i det hele tatt føler seg ikke på sitt fresheste. Men vi landet da omsider i Miami og fikk plukket opp bagasjen og begynte å bevege oss mot utgangen. Det første som slår deg, er at alt på flyplassen foregår både på engelsk og spansk. Noe jeg stusset litt over, med tanke på min fordom at det var kun engelskspråklig.

Det var en ting som småirriterte meg litt med amerikanere. Med trykk på «var». Det var noe som tente «irritere seg over unødvendig sløsing av energi»-genet mitt. Nemlig, deres overdrevne bruk av air condition. Men hva nå enn fordommer jeg hadde mot dumskap av overdreven bruk av AC, ble drept i sin spede barndom da jeg satt foten ut av døren på flyplassen. Forestill deg dette: Du går på et sted hvor temperaturen er sånn nogenlunde akkurat der du vil ha den, kanskje litt i høyeste laget. Så, forestill deg at du nå åpner en dør og går inn i en pizzaovn i den visshet om at du skal tilbringe tre uker der… AC er ikke bare veldig nødvendig her. Hadde det vært opp til meg, en barsk nordmann som ikke har noe imot å være ute i tjue minusgrader, så skulle alle AC-maskiner her jobbet hardere.

Herlig da at etter litt småtrøbbel med å finne bussen som gikk til bilutleiefirmaet (som førøvrig var deilig kjølig), ordnet Amund med en bil som man virkelig kunne ha det godt og kjølig i. Bra farke! 😀

Etter å ha herjet litt med hvordan man skulle låse opp dørene på bilen og hva som var «park» og «drive» på giret, bar det av sted mot byen. Men vi kom på at vi hadde glemt noe. Vi måtte bare innom en minibank først, for vi hadde ikke penger til å passere bomringen på Interstate 95. Så vi kjørte inn møt en såkalt strip mall (et slags kjøpesenter hvor alle butikkene har dør ut mot parkeringsplassen). Vi fant fort ut at vi ikke passet helt inn. Absolutt alle snakket spansk, det var bare latinoer der, og der kommer vi, fire veldig bleke nordmenn som etter det jeg kunne se, var de eneste hvite folkene på milevis avstand. Jeg mener, jeg trodde USA var engelskspråklig jeg! Noen av folkene kunne ikke engelsk engang.

Etter det bisarre kjøpesenteret dro vi inn mot Miami i bilen, og det var da, mer enn noen annen gang, at det gikk opp for oss alle at nå er vi her, vi er i gang. Hva venter oss? Høye bygninger, marinaer så langt øyet kunne se, og masser av lettkledde folk som gikk og shoppet i butikk etter butikk. Det var som å komme til syden, men ikke helt. Det var som å komme til storbyen, men ikke helt, det heller. Vi er i gang, vi har nådd første egentlige stopp, spente er vi alle sammen og vi er alle innstilt på at dette kommer til å bli ulikt noe som helst vi noen sinne før har opplevd.Det er vanskelig å beskrive i nøyaktige ord den følelsen vi alle har. Den er der, vi er spente, men ord strekker ikke til. Det må oppleves!

Bilder tatt av Einar Jørgen.