Klokka har nettopp passert midnatt, og vi kjører nordover i 110 km/t, med Portland, Oregon som mål, 200 km foran oss. Vi har lagt California bak oss, og har rett og slett ikke mye igjen av turen generelt. De siste par dagers hendelser skal være fort gjort å greie ut om, da det igjen dreier seg i det store og det hele om kjøring.

Turen nordover fra Los Angeles la vi delvis innom Highway 1, som følger Stillehavskysten nordover. Den var en mildt sagt kjærkommen avveksling fra alle de snorrette motorveiene vi har holdt oss til det meste av turen. Siden dette er en roadtrip, så er dette den typen veier vi kanskje har sett for oss på forhånd (selv om vi selvsagt var innstilt på en del motorvei også, av tidshensyn). Veien buktet seg inn og ut av bukter og klippefremspring, ofte med et loddrett stup rett ut i havet til venstre, og en like loddrett fjellvegg til høyre. Hadde det ikke vært for det totale fraværet av skjærgård kunne vi kanskje ha overbevist hverandre om av vi kjørte langs vestlandskysten. Været var som vanlig nydelig, og trafikkmengden var også moderat.

Underveis passerte vi Hearst Castle, et stort herskapshus oppført av mediemogulen William Randolph Hearst på 20-tallet. Mannen og slottet var inspirasjonen til henholdsvis Charles Foster Kane og hans slott Xanadu i filmen Citizen Kane av Orson Welles. Vi hadde delvis planer om å svinge innom dette underveis, men det lå litt lenger unna veien enn vi antok, og det var avskrekkende mange biler på parkeringsplassen, så vi hastet videre. Ikke så vi noe av zebraene som visstnok skulle vandre i flokker utenfor heller.

Smått om senn ankom vi Silicon Valley og San Francisco Bay Area, et av USAs største og mest velstående metropolområder. Vi hadde kvelden i forveien booket oss inn på et hotell i byen Newark, som ligger et stykke sør for San Francisco. Etter den sedvanlige famlingen rundt i veinettet fant vi frem til hotellet, som var en meget positiv opplevelse etter det fuktige, lille og illeluktende hotellet vi hadde tilbrakt tre netter i mens vi var i Los Angeles. Hotellet tilhørte Marriot-kjeden, og var åpenbart mest beregnet på folk på forretningsreise til teknologibedriftene i området. Til tross for den høye standarden kostet rommene halvparten av hva rommene våre i Los Angeles hadde kostet. Vi booket oss inn, og vandret de femti metrene bort til strip-mallen i nabolaget, som blant annet kunne skilte med Pizza Hut, Burger King og Subway. Vi gikk for Pizza Hut, og tok med oss pizzaen til hotellet.

Tirsdagen var utelukkende satt av til sightseeing i San Francisco. Vi programmerte opp GPS-en til å føre oss til sentrum av byen, og begynte å følge anvisningene. Brått ble vi oppmerksomme på at ruten faktisk førte oss sørover, og videre oppdaget vi at det var hele 90 km til målet. Vi begynte å mobbe Trond Viggo for å ha bommet fullstendig på San Francisco da han booket hotellet, men skjønte etterhvert at grunnen til den lange omveien var at GPS-en var programmert til å unngå bomstasjoner. Vi lå egentlig ikke mer enn 20 km fra sentrum.

Vi hadde litt lyst til å dra ut til det beryktede Alcatraz-fengselet, men fant ut at slik luksus må man booke minst en uke i forveien. Vi måtte derfor nøye oss med en tur ut til Golden Gate Bridge og ned til havneområdet, Fisherman’s Wharf. Sistnevnte fant vi ut var så turistbefengt og stappfullt av tiggere og gatemusikanter at vi fort flyktet tilbake til bilen og bega oss opp i byen igjen. Denne dagen var det i det hele tatt overraskende kaldt og surt i byen, med tett skydekke og sterk vind, så vi bestemte oss for å dra tilbake til hotellet og slappe av i det oppvarmede bassenget der istedet. Det var rett og slett deilig, og vi hadde både bassenget og boblebadet for oss selv i godt over en time.

Og i dag har vi altså kjørt nordover igjen. Først stakk vi en «kjapp» tur innom San Francisco igjen for å få tatt noen skikkelige bilder av Golden Gate Bridge, før vi fulgte Highway 101 videre nordover, opp i Redwood-områdene. Til og begynne med minte landskapet mer og mer om Norge, med rolig rullende skogkledde åser, før vi plutselig forsvant ned i en kløft og kom over de virkelig store trærne. Vi stanset langs veien et par ganger for å ta de majestetiske redwood-trærne i nærmere øyensyn.

Før vi dro i dag tok vi forresten en tur innom matvarebutikken rett ved hotellet i Newark for å kjøpe grillmat og grillkull, med tanke på å grille underveis i dag. I den forbindelse er det verdt å fortelle litt om denne butikken. Den var rett og slett fantastisk. Størrelsesmessig kunne den minne om CC Mat på Gjøvik, med et veldig godt utvalg av mat, stor ferskvaredisk, og generelt romslig og oversiktlig.

Det beste var kassene. Hver kasse var betjent av to personer, og de gjorde alt for deg: du bare setter fra deg handlevognen eller -kurven, så tar den ene personen seg av å løfte ut varene og slå dem inn på kassa, mens person nummer to pakker alt i poser for deg. Vi var veldig i tvil om vi skulle gi tips for denne servicen, men etter å ha observert andre kunder så det ikke ut som det var noe man gjorde. Mens vi pakket inn sakene våre i bilen så vi til og med at enkelte kunder fikk hjelp til å trille handlevognen ut til bilen og til og med løfte posene inn i bilen. Vi lurte litt på hva slags strøk vi egentlig hadde havnet i.

Langs veien i dag kom vi forøvrig ikke over noen egnet grillplass, så grillingen får vente til i morgen. En artig detalj er at Trond Viggo oppdaget at potetsalaten kostet det dobbelte av den halvkiloen indrefilet av okse han hadde kjøpt. «Nesten akkurat som i Norge», påsto han …

Klokka har nå blitt kvart over to, og vi har nettopp stanset i en forstad til Portland og tatt inn på et motell. Vi er temmelig signe hele gjengen, så det blir bare å pakke seg rett i seng. Bilder fra de siste par dagers hendelser kommer senere.

Tiden har flydd fort de siste dagene, og jeg innser jeg ikke har skrevet et ord i bloggen siden vi ankom Las Vegas, og det er snart en uke siden allerede. Martin tok over stafettpinnen akkurat da, men det var et par hendelser som han ikke fikk med seg i innlegget sitt, så før vi beveger oss videre vestover til LA må jeg bare nevne dem her.

Underveis på turen så har vi stoppet innom en del kamerabutikker (de gangene vi faktisk har funnet dem), så jeg har kunnet se etter et nytt objektiv til kameraet mitt. Enten har ikke butikkene hatt akkurat det objektivet jeg ønsket meg, eller så har det vært for dyrt. Derfor falt man tilbake på plan B, som var å bestille fra nett og få det levert på hotellet underveis. Det eneste hotellet vi visste vi skulle bo på i noen dager, og som vi visste om på forhånd, var MGM Grand i Las Vegas. Hele operasjonen ble litt mer komplisert av at hotellet krever at man bor på hotellet idet man mottar pakken, så jeg måtte beregne ankomsten av pakken innenfor en todagers margin. Jeg kom til at den beste løsningen ville være å bestille umiddelbart etter at vi hadde sjekket inn.

Som et siste hinder måtte selvsagt den nettbutikken jeg hadde funnet frem til bli utsolgt for det objektivet akkurat den kvelden, men jeg fant heldigvis en tilsvarende sjappe som hadde det på lager, og også tilbød 1-day-delivery. Det var her jeg ble virkelig imponert over UPS, som brukte under et døgn på å frakte pakka fra New York til Las Vegas, og på morgenen den andre dagen i Vegas hadde jeg pakka med kamerautstyr til nærmere 10 000,- NOK i hendene. For de som lurer: et Canon EF-S 17-55mm f/2.8 IS USM objektiv og en Canon Speedlite 580EX II blits.

Samme dagen som jeg fikk den etterlengtede pakka var vi i Stratosphere tower og kjørte verdens høyeste attraksjoner. Siden vi hadde tilbrakt så mye tid i trafikken i bilen dagen før, tok vi den nye og «flotte» monorailen og lot bilen stå. Det var i og for seg fint, det, hadde de bare ikke lagt monorail-stasjonene så langt unna de stedene folk faktisk har tenkt seg. Vi havnet i et temmelig øde område langt utenfor stripa, og tok derfor fatt på den ti minutter lange gåturen bort til Stratosphere. Idet vi forlot monorail-stasjonen passerte vi en litt uflidd fyr som satt og holdt en kopp og stirret tomt fremfor seg. Den godhjertede Trond Viggo begynte å fomle i lommene sine etter noen mynter å gi til karen, og var i ferd med å hive noen slanter i koppen hans før han i siste liten så at koppen faktisk inneholdt kaffe. Den barmhjertige turist måtte bare gå videre med uforettet sak.

For å klage litt mer på denne monorailen så må man også nevne at den var langsom, humpete og de spilte reklame over lydanlegget uten stans. Det var nesten ingen passasjerer på systemet, og det forstår jeg godt når man ikke kommer dit man trenger å være, man kommer dit sakte, og man må høre på reklame og flaue vitser hele tiden underveis.

På vei tilbake til hotellet hoppet vi av midt på stripa og gikk forbi hotellet Bellagio, med det flotte fonteneshowet sitt. Mens vi ruslet over en gangbro på veien dit passerte vi en fyr som faktisk satt og tigget, og Trond Viggo ble endelig kvitt vekslepengene sine.

Fredagen sjekket vi ut av hotellet i siste liten, og vendte snuten atter en gang vestover mot Los Angeles. Vi la ruten via Death Valley, som på samme tid er Nord-Amerikas laveste punkt og tørreste og varmeste sted. Vi må si reklamen holdt hva den lovet, vi stanset nede på sletta i dalen, der det var 117 grader Fahrenheit, noe som blir noe i retning av 47.2 grader Celsius. Vi hadde egentlig tenkt å ta med oss et egg og se om det ble stekt på asfalten der, men det glemte vi selvsagt. I stedet moret vi oss med å kaste isbiter på asfalten og se dem smelte og fordampe på rekordtid.

Det var ikke mye trafikk i Death Valley, og det stod stadige advarsler langs veikanten om at man måtte slå av aircondition-anlegget for å unngå overopphetede radiatorer. Det gikk heldigvis bra, og uansett passerte det såpass med biler at man aldri hadde lidd noen nød om bilen hadde stanset. Death Valley fikk navnet sitt under gullrushet i California i 1849, da mange nybyggere dro gjennom den brennende hete dalen. Til tross for det illevarslende navnet var det faktisk bare en person som mistet livet sitt av varmen der under gullrushet. Vi var ikke skikkelig bekymret før vi kjørte ut av dalen igjen og fulgte GPS-ens anvisninger videre mot Los Angeles, og vi da ble sendt ut på en fullstendig øde landevei. Det var fortsatt stekende varmt ute, men denne gangen var det ingen trafikk, ingen rasteplasser langs veien med radiatorvann, og generelt ingen bebyggelse. For første gang på hele turen kjørte vi over en mil uten å se en eneste bil eller bebyggelse eller annet tegn på liv. Det gikk heldigvis bra, bilen brøt ikke sammen, og etterhvert møtte vi faktisk noen biler også.

Vi ankom Los Angeles i sjutiden på kvelden, og fant raskt frem til hotellet vårt, som lå i utkanten av Hollywood-åsen. Faktisk kunne vi se deler av det berømmelige Hollywood-skiltet fra badevinduet på rommet. Sett i forhold til prisen var dette likevel det mest skuffende hotellet vi har bodd på underveis. Rommene var små, og aircondition-anleggene luktet urin. Som formildende omstendigheter hadde vi tilstøtende rom med en dør imellom, og hvert rom hadde en enorm flatskjerm-TV. Så til tross for lukta og størrelsen tørnet vi inn for natten, med klare planer om å komme igang tidlig neste dag.

Planen om å være ute av hotellet før klokka ett falt i grus i det øyeblikket Amund og Trond Viggo kom inn på rommet til meg og Martin via døra mellom rommene og lukket den igjen bak seg. Vi innså ikke dette før et kvarter senere da vi var på vei til bilen og jeg kom på at Amund hadde GPS-en. Han snudde og gikk mot hotellrommet igjen, men fikk ikke låst opp. Trond Viggo prøvde med kortet sitt, men fikk heller ikke opp døra. Jeg og Martin fikk opp vår dør, men det var til liten nytte, for døra inn til rommet til Amund og Trond Viggo kunne bare åpnes fra deres side. Vi antok at det var skjedd noe feil med bookingen av rommet, og at kortene til Amund og Trond Viggo måtte reaktiviseres, og sjekket med skranken.

Etter å ha fått nye kort som heller ikke fungerte begynte det å demre for Amund at han hadde slått på den ekstra låsen på døra, som gjør at man ikke får låst seg inn fra utsiden. Vi flirte litt av denne bommerten og tok nok en tur til skranken for å hente noen med nøkkel som kunne overstyre sikkerhetslåsen. En vaktmester ble med oss opp og fikk låst opp døra, men møtte så på den siste og uslåelige hindringen: sikkerhetskjettingen. Trond Viggos rom var som en ugjennomtrengelig festning, og vi begynte å lure på om vi skulle få tak i skapsprenger Egon Olsen eller noe. Vaktmesteren gikk for å hente verktøy, sikkert mens han ristet på hodet og mumlet noe om klønete norske turister.

Vi satte oss ved bassengkanten og ventet. Etter en stund begynte vaskedamene å dukke opp for å vaske rommene, og vi kunne se dem gå inn på det ulåste rommet og ordne opp, men da de kom til rommet til Amund og Trond Viggo ble det selvsagt bråstopp. Amund gikk opp og forklarte situasjonen til en av dem, og hun forsvant. Like etterpå kom det en ny vaskedame som åpenbart ikke hadde fått med seg hva som foregikk, og jeg lente meg tilbake for å nyte synet av nok en person som fånyttes prøvde å åpne døren, da jeg nesten ramlet ut i bassenget av forskrekkelse: hun åpnet døren uten problemer og svinset rett inn! Hvordan hun fikk det til vet vi ikke, annet enn at all fiklingen med døren må ha fått dørslåen til å åpne seg igjen. Vi fikk i hvert fall tak i GPS-en og kunne endelig våge oss ut i trafikken i LA.

Vi inntok frokost på IHOP og la ut på sightseeing og shopping. Dette var på 4. juli, så det var usannsynlig mye trafikk og folk, så vi slo fra oss planen om å oppsøke stranda, da det var helt umulig å få parkert. I stedet dro vil til et enormt kjøpesenter som fikk CC Gjøvik til å fremstå som Wahl-senteret på Rena. Vi tråkket og gikk en stund, og Amund fikk endelig handlet seg litt Warhammer. Vi var også innom en dedikert LEGO-butikk, men siden de ikke hadde prislapper på eskene var det ikke noe morsomt å stå der og glane.

På kvelden dro vil Los Angeles Memorial Coliseum (ja, det skrives sånn) for å se på byens største fyrverkeri. Det var utrolig mye folk overalt, men vi fant til slutt et sted vi kunne sitte og samtidig ha god utsikt til showet. Fyrverkeriet varte en hel time, fra klokka ni til ti, og i hvert fall jeg opplevde for første gang på turen å bli kald av å være ute. Fyrverkeriet kunne fint ha vart en halvtime kortere, for de første femti minuttene gikk det utrolig lang tid mellom hver rakett, og det ble temmelig ensformig. Idet vi gav opp og begynte å bevege oss mot bilen tok det imidlertid av, og finalen var svært imponerende. Jeg la kameraet igjen på hotellet, da jeg ikke var sikker på hvor vi kom til å havne, og jeg er fortsatt litt for engstelig for det nye objektivet, så det ble ikke noen bilder, men jeg dro frem mobilen og filmet litt istedet, og resultatet kan beskues her:

Dagen etter dro vi først en tur til Hollywood Boulevard, bedre kjent som Hollywood Walk of Fame. Vi hadde i utgangspunktet planlagt å legge turen innom Hooters-restauranten der, men da vi så den enorme køa bestemte vi oss for å vente litt med maten og rusle litt opp og ned gata istedet. Vi så mange interessante navn, og tok oss selvsagt også en tur innom stjerna til Michael Jackson. Det var tjukt med folk, og minst et par politifolk som stod der og hadde hendene fulle med å få folk til å gå videre og ikke henge der hele tiden.

Etter at vi hadde spist dro vi så nordover igjen til Universal Studios Hollywood, som i bunn og grunn er en svær fornøyelsespark med fokus på Universal Studios filmer. De fleste attraksjonene der begynner å dra litt på årene, noe vi merket godt. Vi gikk for et front-of-the-line-pass, som tillot oss å gå utenom køa til hver enkelt attraksjon, og godt var det, for noe av det var så skuffende at vi hadde blitt veldig irritert om vi i tillegg måtte ha ventet for å få tilgang. Først gikk vi gjennom spøkelses-/skrekk-huset, som vi nok har vokst fra for lengst (selv om Trond Viggo skvatt skikkelig ved en anledning). Deretter gikk vi til Terminator 2-tingen dems, som er en slags simulert omvisning hos Cyberdyne Systems. Vi fikk de beste setene i salen, og 3D-filmen de viste var tidvis meget realistisk og imponerende. Vi gikk deretter og ble gjennomvåte på Jurassic Park-vannsklie-berg-og-dalbanen dems, fulgt av en innendørs berg-og-dalbane i stummende mørke med tema fra The Mummy. Førstnevnte var helt ok, med et herlig magesug fulgt av et meget forutsigbart vannplask på slutten, mens sistnevnte var skuffende kort og lite underholdende.

Vår største bommert var imidlertid å gå på Backdraft-presentasjonen, basert på en skikkelig B-filmaktig actionfilm fra 1991 som jeg ikke engang hadde hørt om. Halve tiden gikk med på å se noen stusselige filmer hvor skuespillerne (Kurt Russell og Scott Glenn) og regissøren Ron Howard skrøt uhemmet av hvor realistisk og bra filmen var, før vi fikk se en mekanisert gjenskaping av noe som visstnok var en scene i filmen. Hvorfor de ikke har byttet ut denne greia på 16 år vites ikke, men de lurte da i hvert fall oss inn (vi trodde vi kanskje kom til å tørke opp litt etter vannsklia, kanskje det er det som er hensikten).

Til alt overmål lå fortsatt kameraet mitt i oppbevaringsskapet etter berg-og-dalbanene, så jeg fikk ikke engang tatt bilder. Veldig skuffet gikk vi mot den sentrale delen av parken igjen for å se den største attraksjonen: Waterworld. Denne var nok et eksempel på en aldrende actionfilm som melkes for det den er verdt 15 år etter. På den positive siden så var det ganske spektakulært, og skuespillerne var tildels engasjerte (eller muligens gjennomøvde i rollene sine). Vi satt med solen i øynene, men det kunne vi takke oss selv for som kom såpass sent til forestillingen.

Da forestillingen var ferdig var solen på vei ned, så vi bega oss tilbake til bilen, temmelig slitne etter å ha tråkket i parken i over fire timer. Atter en gang var vi for sent ute til å dra på stranda, så vi dro tilbake til hotellet og slappet av resten av kvelden.

Det er vanskelig å skrive denne posten. Ikke vanskelig fordi det har skjedd så lite, men fordi det har skjedd så mye.

Oppholdet i Las Vegas var utrolig fantastisk. Iallfall for min egen del. Da vi ankom Las Vegas kom vi fra en slags sidevei. Dette var på grunn av at vi dro til Boulder City, rett etter at vi hadde kjørt over Hoover Dam. For de som ikke har prøvd det, å kjøre inn i Las Vegas på kvelden og se på havet av gull som lyser mot deg i det man kjører inn i byen, er som å komme til en annen planet. Og sånn var Vegas også, på mange måter.

Første dagen kom vi såpass sent inn i byen at vi ikke gjorde noe spesielt, annet enn å sjekke inn på hotellet og legge oss. Planen var at vi skulle stå opp litt senere enn vanlig. Tross alt, så hadde vi jo stått opp sånn nogenlunde tidlig hver dag de siste dagene, så vi unnet oss noen ekstra timer på øret. Klokka åtte ble til ni, ni ble til ti, og ti ble sannelig til halv to før vi fikk ut fingeren og kjørte rundt i byen for å se hva vi kunne finne på. Ganske mye, skulle det vise seg.

Amund, triggerhappy som han er, ville inn på en skytebane vi hadde sett på veien inn i byen dagen før og fyre av noen skudd. Som sagt, så gjort. Amund gikk inn på skytebanen og hadde moroa si, og Einar gikk etter og tok bilder. Undertegnede og Trond Viggo satt og ventet tålmodig i lobbyen til Amund var ferdig med å skyte med våpen og Einar med å skyte med kamera. Amund kom ut igjen av skytebanen med et smil fra øre til øre når han var ferdig. Pengene var vel verdt det, tydeligvis. Da jeg ikke var og skjøt selv, må jeg ta ham på ordet om at det var bra.

Etter å ha skutt fra oss dro vi på sightseeing opp og ned The Strip, men innen vi var ferdig med å se på alt det rare langs «Stripa» og kommet tilbake til hotellet, var klokka blitt såpass mye at vi bare hadde tid til å ta oss en times pause før det igjen bar avsted til showet med Penn & Teller. Veldig bra show, må jeg si, selv om jeg hadde sett flere av triksene deres på Youtube fra før. Så var den dagen ferdig.

Den nest siste dagen kom, og vi hadde bestemt oss kvelden i forveien at vi skulle stå opp litt tidligere enn dagen før. Så naturligvis, vi stod opp omtrent like sent den dagen også. Typisk. Plan for dagen var å kjøre monorail fra hotellet og til andre enden av stripa hvor Stratosphere Tower var. Den høyeste bygningen i USA vest for Mississippi, kunne Amund fortelle. Og vi tror ham så gjerne. Heisen opp i tårnet tok ikke lange tiden. Man fikk dotter i ørene av å ta heisen opp og ned. Der oppe var det en utkikksetasje med 360 graders utsyn. og over det, tre karuseller (i mangel av bedre ord å kalle dem) som er de tre villeste jeg noen sinne har tatt. Ikke fordi de nødvendigvis var så ekstreme, men fordi de var 270 meter oppe i lufta! På en av dem blir man satt i en sentrifuge og spunnet rundt utenfor tårnet og under seg er det ingen ting annet enn et laaaaaaaaaaaaaaaangt tomrom før bakken langt der nede minner deg på at om at hvis sentrifugen mot formodning skulle bryte sammen, er man temmelig død. Den andre attraksjonen sender en vogn med vettskremte passasjerer igjen over kanten før den stopper like ved stupet, så det føles som at man blir kastet ned fra tårnet, men blir hentet inn igjen like før det går veldig galt. Den siste er i og for seg en gammel klassiker. Den fins også i diverse andre fornøyelsesparker. Det som på Wikipedia blir beskrevet som et Drop Tower. Japp Spaceshot heter den i Tusenfryd. Men det er én vesentlig forskjell: Den i vegas sitter på toppen av tårnet og er dermed verdens høyeste attraksjon. Alle tre attraksjoner var helt sinnsyke å ta, men du verden, så artig!

Etter noen timer oppe i Stratosphere Tower dro vi ned igjen og tok monorailen tilbake mot hotellet, men gikk av før vi kom så langt, for å få med oss fonteneshowet utenfor Bellagio-hotellet. (Du vet, der Oceans Eleven-gutta står og glaner på slutten av filmen). Det var solnedgang, og dermed midt mellom nattmodus og dagmodus så lyssettingen var ikke den beste, men ingen av oss brydde oss så veldig, egentlig. Fonteneshowet var på alle måter så imponerende som man ser det på film, og etter endt fremvisning gikk vi tilbake til hotellet til fots langs The Strip. Noe som må sies å være en hinderløype av innkastere og folk som deler ut horekort. Jeg mistet fort tellingen over hvor mange ganger jeg måtte si «no thanks» til alle innpåslitne folk.

Jeg vet ikke helt hvem sin idé det var, men samme kveld dro vi på Crazy Horse, en cabaret bak lukkede dører på hotellet. Hva skal man si om den da? Min opplevelse av det var en drøss med nakne damer som ristet på ræva i halvannen times tid og dett var dett. for min egen del var det ikke verdt penga, egentlig. Ikke seksuelt nok som stripping, og ikke underholdende nok som revy, men en døv blanding et sted midt i mellom. Jaja, nå har jeg iallfal sett dét også.

Nå sitter vi på et nytt hotell i Hollywood, Los Angeles etter en temmelig kjedelig dag på veien. Det vil si.. vi stakk innom Death Valley, et veldig varmt sted. Temperaturen der var i overkant av 47 grader celsius, men bortsett fra det: ørken, ørken, ørken og ørken så langt øyet kunne se.

Morgendangen kan nok bli interessant, tenker jeg. Fjerde juli i Los Angeles og alt det der.

Jeg er spent på morgendagen!

Nå har vi kommet fram til et av turens få faste holdepunkt, nemlig Las Vegas. Vi booket rommet en god stund før vi i det hele tatt dro til USA, så vi er en smule stolt over å ha vært såpass disiplinerte at vi har nådd fram i tide. Etter å ha gjort vårt beste med å somle med tiden ute i ørkenen etter avreise fra Phoenix klarte vi til og med å ankomme byen da det var mørkt, noe som selvsagt er essensielt når man først ankommer The City of Lights. Sett fra rommet så er Las Vegas det mest opplyste området på jorden på nattestid.

«What happens in Vegas, stays in Vegas» heter det seg, så derfor blir det nok ikke noe blogging herfra! … … … Neida, vi skal nok komme tilbake til hva som skjer i Las Vegas, men for øyeblikket har det ikke skjedd noe mer spennende enn at vi ankom i går kveld og booket inn på MGM Grand. Vi styrte via GPS-en, og den er selvsagt ikke noe sentimental i forhold til rutevalg, så vi fikk ikke kjørt nedover The Strip og sett alle kasinoene nedover der, men vi kom til gjengjeld rett frem til hotellets parkeringshus, så slapp vi å lete oss frem til det.

Nå har vi imidlertid foregripet begivenhetenes gang en liten smule, for vi hadde jo en grunn til å overnatte i Phoenix i går natt, etter at vi var i Grand Canyon. Denne grunnen heter Heart Attack Grill, og det var dit vi dro for å spise frokost på den varmeste dagen vi har opplevd så langt (vi var oppe i 112 grader Fahrenheit, nesten 45 grader Celsius). Heart Attack Grill har et meget enkelt konsept: server så usunne burgere som mulig, ispedd et sykehustema med unge vakre servitriser i sexy sykepleieuniformer.

Når vi kom inn ble vi «lagt inn for behandling» av sykepleier/servitrise Mary, og vi fikk hvert vårt skjema hvor vi kunne beskrive våre helseplager, og velge vår egen medisin: Single, Double, Triple eller Quadruple bypass, med andre ord en- til fire-etasjes hamburgere. Vi ble også iført hver vår sykehusskjortel, av den typen som er åpen bak, og fikk et papirarmbånd som erklærte at vi nå var pasienter på Heart Attack Grill. Amund, Martin og jeg valgte en Double Bypass, mens Trond Viggo har innsett at han ikke får i seg så mye mat på morgenen og valgte en Single Bypass, den pysa. Med på lasset fulgte en halvliter (ja, faktisk, 0.5 metriske liter) med Coca Cola på glassflaske, og Flatliner Fries, hjemmesnekret pommes frites som er fritert i rent smult. Personlig var ikke akkurat dette kost jeg pleier å sette pris på, og jeg klarte ikke å fullføre hele burgeren, så jeg burde kanskje gått for en Single Bypass selv.

Etter å ha fullført behandlingen var det tid for fotografering, og vi hadde bedt om å få hilse på «overlegen» selv, Dr. Jon. Han var mektig imponert over at vi hadde kommet helt fra Norge for å få behandling på sykehuset hans, men kunne samtidig fortelle at han fikk mange skandinaviske gjester, og at han syntes Bergen var den fineste byen i verden. Han skulle gjerne ha dratt på roadtrip selv, men med tre barn og en restaurant så var det ikke så lett.

Etter å ha blitt kurert av Dr. Jon og sykepleierne hans kjørte vi videre ut i den brennhete ørkenen i retning Nevada. Vi la ruten om den lille byen Lake Havasu City, som kan skilte med den en noe usannsynlig turistattraksjon: London Bridge! Hvordan havnet London Bridge midt ute i ørkenen i Arizona? Jo, i 1968 hadde den daværende London Bridge, fullført i 1831, begynt å bli for liten og ustabil for den økende motortrafikken i London. Byrådet i London besluttet å bygge en ny bro, og fikk samtidig den lyse idé å legge den gamle broa ut for salg. Og til alt overmål kom det en eksentrisk amerikansk oljemillionær og ville kjøpe den også: Robert P. McCulloch kjøpte hele sulamitten til den nette sum av 2.5 millioner dollar, og brukte ytterligere 7 millioner dollar på å sette den opp igjen i den lille feriebyen han hadde grunnlagt i Arizona, Lake Havasu City. Som en siste detalj gravde de også en liten kanal under broa, og kalte den Lille Themsen.

Toppen av kransekaka er vel egentlig at hele operasjonen ble lønnsom. Byen og broen fikk mange fler besøk, og er den dag i dag en populær turistattraksjon. Og vi kjørte dermed over London Bridge ikke bare en, men to ganger på ferieturen vår i USA …