Fawlty Towers?

Nå sitter vi på Heathrow Airport, London, og har gode to timer til flyet går, så da kan man skrive ned det første blogginnlegget for turen. Etter en særdeles trang biltur til Gardermoen, med Torbjørn som privatsjåfør for anledningen, så gikk alt knirkefritt gjennom sikkerhetskontrollen, med unntak av at Martin hadde glemt å tømme alle lommene sine for rusk, noe som førte til at han fikk den obligatoriske «cop a feel»-behandlingen i alles påsyn.

Når vi omsider var gjennom food-court og passkontroll satte vi oss ved gaten og ventet. Der så jeg det første bloggbare synet for turen, noe som ble behørig notert på Eee-en som:

Dude med beige bukser stappet ned i beige sokker + beige sko

Med andre ord så var det altså en fyr med en ganske fiffig løsning hvor man, hvis man myste, kunne tro at han var naken fra midjen og ned. Meningen var sannsynligvis å være elegant, men det så ganske tullete ut, så jeg tenkte at dette bare måtte være en brite. Helt til han begynte å snakke med kvinnemennesket ved siden av seg og avslørte seg selv som «ækt trønder». It just goes to show, you never can tell.

Flyturen gikk også rolig for seg, og vi landet ti-tolv minutter før skjema. Nok en passkontroll senere fant vi omsider veien til bussholdeplassene og hoppet ombord på «Hotel Hoppa 57» til hotellet vårt.

Hotellet het «Travelodge Terminal 5». I og med at terminal 5 er ganske ny, så var hotellet også ganske nytt, og viste ikke mye tegn på slitasje, men det er omtrent det eneste positive jeg har å si om opplevelsen også. «Lobbyen» var stort sett ikke annet enn en uskjønn skranke, med en tilstøtende kafeteria-aktig sak til høyre. De hadde ikke engang gjort et halvhjertet forsøk på å gjøre det pent, men dette er tross alt den typen hotell man haster inn i og haster ut igjen. En plante hadde dog ikke skadet.

Vi fikk tildelt to rom, hvor ett var i 2. etasje (1st floor) og jeg og Martin havnet i 6. etasje (5th floor). Da jeg og Martin fant frem til rommet ble vi møtt av et behagelig nedkjølt rom, og vi ble umiddelbart positivt overrasket. Da vi kom lenger inn i rommet ble entusiasmen noe dempet av synet av en tildels smal dobbeltseng med én dyne. Min instinktive reaksjon var å dra frem mobilen og sende en ufin melding til Trond Viggo som hadde stått for rombookingen. Kort tid etterpå ringte han og kunne fortelle at de hadde lignende problemer fire etasjer ned. Etter å ha klaget i skranken fikk vi vite at vi kunne få ekstra sengesett og re opp sovesofaen som også befant seg i rommet. Men noen beklagelse fikk vi ikke. Tipper vi skal logge inn på Hotels.com og gi den fortjente tilbakemeldingen når vi får tid til det.

Prøvelsene med hotellet endte imidlertid ikke der (i hvert fall ikke for undertegnede). Da jeg skulle ta meg en kjapp dusj i dag tidlig støtte jeg på et uventet problem …

Det var en klassisk badekar-og-dusj-i-ett-løsning. Først skrudde jeg på vannet, som ventet kom det strømmende ut av armaturet. Det var ubehagelig varmt, så jeg justerte det til en mer brukbar temperatur, og begynte så å se etter en måte å sende vannet til dusjhodet istedet. Jeg fant ingen knapp eller hendel for dette på armaturet, så jeg sjekket oppe ved dusjhodet, som forøvrig var montert fast i veggen. Dette reflekterte jeg ikke noe mer over. Jeg sjekket så på veggen i umiddelbar nærhet av dusjhodet, jeg sjekket til og med veggen på utsiden av dusje-nisjen. Ingenting. Ved nærmere undersøkelser på armaturet (jeg måtte bøye meg heeelt ned for å se det) så jeg at justeringen for vanntrykk hadde to symboler. Jeg hadde vridd den i den naturlige inn-mot-veggen-retningen og dermed aktivert feil funksjon. Jeg skrudde den kjapt den andre veien, og ble belønnet med et iskaldt splæsj med vann over hele ryggtavlen.

Martin lurte etterpå hva jeg gispet sånn for. Vel, jeg våknet i det minste.

Antall passkontroller så langt: 3 (pluss et par mindre seriøse ved baggage drop og inn i international departures-området på Gardermoen).

Dagen har kommet

Før man vet ordet av det så sier kalenderen 19. juni, og nå er det ca. for sent med ting man ikke har fått gjort. Vi er selvsagt klare til å dra nå i ettermiddag, men det er noen få ting vi ikke fikk tid til å gjøre før avreise:

  • Vi fikk ikke tak på noen hagenisse som vi kunne frigjøre og ta med på sitt livs tur. Nordmenn har tydeligvis, mot alle odds, for god smak til å plassere små dekorative hagenisser i hagene sine. Skuffende.
  • Vi har ikke funnet ut hvordan vi skal ordne med nett-tilknytning mens vi er på veien. I byene bør vi få tilgang til ulike trådløse nettverk, kanskje til og med gratis sådan, men å få nett over GSM-nettet ser ut til å være umulig hvis man ikke har et amerikansk personnummer.
  • Vi har for øyeblikket ikke fått til en fornuftig løsning for offline Wikipedia-tilgang. Dette vil være essensielt på lange bilturer, både for å hjelpe til med fakta-sjekking (så langt man kan stole på fakta som står i Wikipedia) og for å sjekke opp informasjon om steder og severdigheter på veien. Undertegnede har forhåpentligvis en fornuftig løsning på plass før avreise klokka 17 i dag.

Nå skal jeg faktisk begynne å pakke selv …

Bloggen er oppe, en uke til avreise

Bill Bryson: The Lost Continent - Travels in small-town America

Bill Bryson: The Lost Continent - Travels in small-town America

Etter noen dager med installasjon, tweaking, koding og skriving, så føler jeg at det er på tide at denne bloggen får et vaskeekte blogginnlegg også, det er jo gjerne hele poenget med en blogg. Idet jeg begynner å skrive dette er det faktisk helt nøyaktig en uke igjen til vi tar av fra Gardermoen i retning Heathrow, hvor vi skal sove på hotell for så å ta et morgenfly til Miami.

Å si at jeg gleder meg blir en kraftig underdrivelse. Det er nesten ingenting jeg ikke gleder meg til for denne turen. La meg ta et eksempel: jeg gleder meg til å fly Boeing 747, for det har jeg aldri har gjort før. Flyturen fra London til Miami er riktignok på heftige ni timer og noen minutter, men jeg skal alltids klare å slå ihjel tiden, både med bøker, PC, Game Boy DS og litt god gammeldags søvn (selv om jeg aldri har klart å sove på et fly før).

De siste dagene har jeg gått rundt og hørt på en lydbok av Bill Bryson; «The Lost Continent – Travels in small-town America». Det er rett og slett en reisebok skrevet av en amerikaner som har bodd i Storbritannia i mange år, for så å reise tilbake til USA og dra på en episk veitur, med fokus på småbyer og mindre kjente landemerker og severdigheter. Den er tidvis meget underholdende, og er generelt inspirerende. Dette til tross for at Bryson bruker mesteparten av tiden på å klage på kvaliteten på amerikanske byer og landskap.

Én by han skryter uhemmet av er imidlertid Santa Fe, som jeg gleder meg veldig til å besøke. Douglas Adams omtalte Santa Fe på denne måten:

If you’ve never visited or spent time in Santa Fe, New Mexico, then let me say this: you’re a complete idiot. I was myself a complete idiot till about a year ago when a combination of circumstances which I can’t be bothered to explain led me to borrow somebody’s house way out in the desert just north of Santa Fe to write a screenplay in. To give you an idea of the sort of place that Santa Fe is I could bang on about the desert and the altititude and the light and the silver and turquoise jewelry, but the best thing is just to mention a traffic sign on the freeway from Albuquerque. It says, in large letters ‘GUSTY WINDS’ and in smaller letters ‘may exist.’

Hele historien som sitatet er hentet fra er selvfølgelig fornøyelig lesing, og du kan finne det her: Maggie and Trudie. Snart er jeg ikke en komplett idiot lenger jeg heller.