Klokka har nettopp passert midnatt, og vi kjører nordover i 110 km/t, med Portland, Oregon som mål, 200 km foran oss. Vi har lagt California bak oss, og har rett og slett ikke mye igjen av turen generelt. De siste par dagers hendelser skal være fort gjort å greie ut om, da det igjen dreier seg i det store og det hele om kjøring.

Turen nordover fra Los Angeles la vi delvis innom Highway 1, som følger Stillehavskysten nordover. Den var en mildt sagt kjærkommen avveksling fra alle de snorrette motorveiene vi har holdt oss til det meste av turen. Siden dette er en roadtrip, så er dette den typen veier vi kanskje har sett for oss på forhånd (selv om vi selvsagt var innstilt på en del motorvei også, av tidshensyn). Veien buktet seg inn og ut av bukter og klippefremspring, ofte med et loddrett stup rett ut i havet til venstre, og en like loddrett fjellvegg til høyre. Hadde det ikke vært for det totale fraværet av skjærgård kunne vi kanskje ha overbevist hverandre om av vi kjørte langs vestlandskysten. Været var som vanlig nydelig, og trafikkmengden var også moderat.

Underveis passerte vi Hearst Castle, et stort herskapshus oppført av mediemogulen William Randolph Hearst på 20-tallet. Mannen og slottet var inspirasjonen til henholdsvis Charles Foster Kane og hans slott Xanadu i filmen Citizen Kane av Orson Welles. Vi hadde delvis planer om å svinge innom dette underveis, men det lå litt lenger unna veien enn vi antok, og det var avskrekkende mange biler på parkeringsplassen, så vi hastet videre. Ikke så vi noe av zebraene som visstnok skulle vandre i flokker utenfor heller.

Smått om senn ankom vi Silicon Valley og San Francisco Bay Area, et av USAs største og mest velstående metropolområder. Vi hadde kvelden i forveien booket oss inn på et hotell i byen Newark, som ligger et stykke sør for San Francisco. Etter den sedvanlige famlingen rundt i veinettet fant vi frem til hotellet, som var en meget positiv opplevelse etter det fuktige, lille og illeluktende hotellet vi hadde tilbrakt tre netter i mens vi var i Los Angeles. Hotellet tilhørte Marriot-kjeden, og var åpenbart mest beregnet på folk på forretningsreise til teknologibedriftene i området. Til tross for den høye standarden kostet rommene halvparten av hva rommene våre i Los Angeles hadde kostet. Vi booket oss inn, og vandret de femti metrene bort til strip-mallen i nabolaget, som blant annet kunne skilte med Pizza Hut, Burger King og Subway. Vi gikk for Pizza Hut, og tok med oss pizzaen til hotellet.

Tirsdagen var utelukkende satt av til sightseeing i San Francisco. Vi programmerte opp GPS-en til å føre oss til sentrum av byen, og begynte å følge anvisningene. Brått ble vi oppmerksomme på at ruten faktisk førte oss sørover, og videre oppdaget vi at det var hele 90 km til målet. Vi begynte å mobbe Trond Viggo for å ha bommet fullstendig på San Francisco da han booket hotellet, men skjønte etterhvert at grunnen til den lange omveien var at GPS-en var programmert til å unngå bomstasjoner. Vi lå egentlig ikke mer enn 20 km fra sentrum.

Vi hadde litt lyst til å dra ut til det beryktede Alcatraz-fengselet, men fant ut at slik luksus må man booke minst en uke i forveien. Vi måtte derfor nøye oss med en tur ut til Golden Gate Bridge og ned til havneområdet, Fisherman’s Wharf. Sistnevnte fant vi ut var så turistbefengt og stappfullt av tiggere og gatemusikanter at vi fort flyktet tilbake til bilen og bega oss opp i byen igjen. Denne dagen var det i det hele tatt overraskende kaldt og surt i byen, med tett skydekke og sterk vind, så vi bestemte oss for å dra tilbake til hotellet og slappe av i det oppvarmede bassenget der istedet. Det var rett og slett deilig, og vi hadde både bassenget og boblebadet for oss selv i godt over en time.

Og i dag har vi altså kjørt nordover igjen. Først stakk vi en «kjapp» tur innom San Francisco igjen for å få tatt noen skikkelige bilder av Golden Gate Bridge, før vi fulgte Highway 101 videre nordover, opp i Redwood-områdene. Til og begynne med minte landskapet mer og mer om Norge, med rolig rullende skogkledde åser, før vi plutselig forsvant ned i en kløft og kom over de virkelig store trærne. Vi stanset langs veien et par ganger for å ta de majestetiske redwood-trærne i nærmere øyensyn.

Før vi dro i dag tok vi forresten en tur innom matvarebutikken rett ved hotellet i Newark for å kjøpe grillmat og grillkull, med tanke på å grille underveis i dag. I den forbindelse er det verdt å fortelle litt om denne butikken. Den var rett og slett fantastisk. Størrelsesmessig kunne den minne om CC Mat på Gjøvik, med et veldig godt utvalg av mat, stor ferskvaredisk, og generelt romslig og oversiktlig.

Det beste var kassene. Hver kasse var betjent av to personer, og de gjorde alt for deg: du bare setter fra deg handlevognen eller -kurven, så tar den ene personen seg av å løfte ut varene og slå dem inn på kassa, mens person nummer to pakker alt i poser for deg. Vi var veldig i tvil om vi skulle gi tips for denne servicen, men etter å ha observert andre kunder så det ikke ut som det var noe man gjorde. Mens vi pakket inn sakene våre i bilen så vi til og med at enkelte kunder fikk hjelp til å trille handlevognen ut til bilen og til og med løfte posene inn i bilen. Vi lurte litt på hva slags strøk vi egentlig hadde havnet i.

Langs veien i dag kom vi forøvrig ikke over noen egnet grillplass, så grillingen får vente til i morgen. En artig detalj er at Trond Viggo oppdaget at potetsalaten kostet det dobbelte av den halvkiloen indrefilet av okse han hadde kjøpt. «Nesten akkurat som i Norge», påsto han …

Klokka har nå blitt kvart over to, og vi har nettopp stanset i en forstad til Portland og tatt inn på et motell. Vi er temmelig signe hele gjengen, så det blir bare å pakke seg rett i seng. Bilder fra de siste par dagers hendelser kommer senere.

Tiden har flydd fort de siste dagene, og jeg innser jeg ikke har skrevet et ord i bloggen siden vi ankom Las Vegas, og det er snart en uke siden allerede. Martin tok over stafettpinnen akkurat da, men det var et par hendelser som han ikke fikk med seg i innlegget sitt, så før vi beveger oss videre vestover til LA må jeg bare nevne dem her.

Underveis på turen så har vi stoppet innom en del kamerabutikker (de gangene vi faktisk har funnet dem), så jeg har kunnet se etter et nytt objektiv til kameraet mitt. Enten har ikke butikkene hatt akkurat det objektivet jeg ønsket meg, eller så har det vært for dyrt. Derfor falt man tilbake på plan B, som var å bestille fra nett og få det levert på hotellet underveis. Det eneste hotellet vi visste vi skulle bo på i noen dager, og som vi visste om på forhånd, var MGM Grand i Las Vegas. Hele operasjonen ble litt mer komplisert av at hotellet krever at man bor på hotellet idet man mottar pakken, så jeg måtte beregne ankomsten av pakken innenfor en todagers margin. Jeg kom til at den beste løsningen ville være å bestille umiddelbart etter at vi hadde sjekket inn.

Som et siste hinder måtte selvsagt den nettbutikken jeg hadde funnet frem til bli utsolgt for det objektivet akkurat den kvelden, men jeg fant heldigvis en tilsvarende sjappe som hadde det på lager, og også tilbød 1-day-delivery. Det var her jeg ble virkelig imponert over UPS, som brukte under et døgn på å frakte pakka fra New York til Las Vegas, og på morgenen den andre dagen i Vegas hadde jeg pakka med kamerautstyr til nærmere 10 000,- NOK i hendene. For de som lurer: et Canon EF-S 17-55mm f/2.8 IS USM objektiv og en Canon Speedlite 580EX II blits.

Samme dagen som jeg fikk den etterlengtede pakka var vi i Stratosphere tower og kjørte verdens høyeste attraksjoner. Siden vi hadde tilbrakt så mye tid i trafikken i bilen dagen før, tok vi den nye og «flotte» monorailen og lot bilen stå. Det var i og for seg fint, det, hadde de bare ikke lagt monorail-stasjonene så langt unna de stedene folk faktisk har tenkt seg. Vi havnet i et temmelig øde område langt utenfor stripa, og tok derfor fatt på den ti minutter lange gåturen bort til Stratosphere. Idet vi forlot monorail-stasjonen passerte vi en litt uflidd fyr som satt og holdt en kopp og stirret tomt fremfor seg. Den godhjertede Trond Viggo begynte å fomle i lommene sine etter noen mynter å gi til karen, og var i ferd med å hive noen slanter i koppen hans før han i siste liten så at koppen faktisk inneholdt kaffe. Den barmhjertige turist måtte bare gå videre med uforettet sak.

For å klage litt mer på denne monorailen så må man også nevne at den var langsom, humpete og de spilte reklame over lydanlegget uten stans. Det var nesten ingen passasjerer på systemet, og det forstår jeg godt når man ikke kommer dit man trenger å være, man kommer dit sakte, og man må høre på reklame og flaue vitser hele tiden underveis.

På vei tilbake til hotellet hoppet vi av midt på stripa og gikk forbi hotellet Bellagio, med det flotte fonteneshowet sitt. Mens vi ruslet over en gangbro på veien dit passerte vi en fyr som faktisk satt og tigget, og Trond Viggo ble endelig kvitt vekslepengene sine.

Fredagen sjekket vi ut av hotellet i siste liten, og vendte snuten atter en gang vestover mot Los Angeles. Vi la ruten via Death Valley, som på samme tid er Nord-Amerikas laveste punkt og tørreste og varmeste sted. Vi må si reklamen holdt hva den lovet, vi stanset nede på sletta i dalen, der det var 117 grader Fahrenheit, noe som blir noe i retning av 47.2 grader Celsius. Vi hadde egentlig tenkt å ta med oss et egg og se om det ble stekt på asfalten der, men det glemte vi selvsagt. I stedet moret vi oss med å kaste isbiter på asfalten og se dem smelte og fordampe på rekordtid.

Det var ikke mye trafikk i Death Valley, og det stod stadige advarsler langs veikanten om at man måtte slå av aircondition-anlegget for å unngå overopphetede radiatorer. Det gikk heldigvis bra, og uansett passerte det såpass med biler at man aldri hadde lidd noen nød om bilen hadde stanset. Death Valley fikk navnet sitt under gullrushet i California i 1849, da mange nybyggere dro gjennom den brennende hete dalen. Til tross for det illevarslende navnet var det faktisk bare en person som mistet livet sitt av varmen der under gullrushet. Vi var ikke skikkelig bekymret før vi kjørte ut av dalen igjen og fulgte GPS-ens anvisninger videre mot Los Angeles, og vi da ble sendt ut på en fullstendig øde landevei. Det var fortsatt stekende varmt ute, men denne gangen var det ingen trafikk, ingen rasteplasser langs veien med radiatorvann, og generelt ingen bebyggelse. For første gang på hele turen kjørte vi over en mil uten å se en eneste bil eller bebyggelse eller annet tegn på liv. Det gikk heldigvis bra, bilen brøt ikke sammen, og etterhvert møtte vi faktisk noen biler også.

Vi ankom Los Angeles i sjutiden på kvelden, og fant raskt frem til hotellet vårt, som lå i utkanten av Hollywood-åsen. Faktisk kunne vi se deler av det berømmelige Hollywood-skiltet fra badevinduet på rommet. Sett i forhold til prisen var dette likevel det mest skuffende hotellet vi har bodd på underveis. Rommene var små, og aircondition-anleggene luktet urin. Som formildende omstendigheter hadde vi tilstøtende rom med en dør imellom, og hvert rom hadde en enorm flatskjerm-TV. Så til tross for lukta og størrelsen tørnet vi inn for natten, med klare planer om å komme igang tidlig neste dag.

Planen om å være ute av hotellet før klokka ett falt i grus i det øyeblikket Amund og Trond Viggo kom inn på rommet til meg og Martin via døra mellom rommene og lukket den igjen bak seg. Vi innså ikke dette før et kvarter senere da vi var på vei til bilen og jeg kom på at Amund hadde GPS-en. Han snudde og gikk mot hotellrommet igjen, men fikk ikke låst opp. Trond Viggo prøvde med kortet sitt, men fikk heller ikke opp døra. Jeg og Martin fikk opp vår dør, men det var til liten nytte, for døra inn til rommet til Amund og Trond Viggo kunne bare åpnes fra deres side. Vi antok at det var skjedd noe feil med bookingen av rommet, og at kortene til Amund og Trond Viggo måtte reaktiviseres, og sjekket med skranken.

Etter å ha fått nye kort som heller ikke fungerte begynte det å demre for Amund at han hadde slått på den ekstra låsen på døra, som gjør at man ikke får låst seg inn fra utsiden. Vi flirte litt av denne bommerten og tok nok en tur til skranken for å hente noen med nøkkel som kunne overstyre sikkerhetslåsen. En vaktmester ble med oss opp og fikk låst opp døra, men møtte så på den siste og uslåelige hindringen: sikkerhetskjettingen. Trond Viggos rom var som en ugjennomtrengelig festning, og vi begynte å lure på om vi skulle få tak i skapsprenger Egon Olsen eller noe. Vaktmesteren gikk for å hente verktøy, sikkert mens han ristet på hodet og mumlet noe om klønete norske turister.

Vi satte oss ved bassengkanten og ventet. Etter en stund begynte vaskedamene å dukke opp for å vaske rommene, og vi kunne se dem gå inn på det ulåste rommet og ordne opp, men da de kom til rommet til Amund og Trond Viggo ble det selvsagt bråstopp. Amund gikk opp og forklarte situasjonen til en av dem, og hun forsvant. Like etterpå kom det en ny vaskedame som åpenbart ikke hadde fått med seg hva som foregikk, og jeg lente meg tilbake for å nyte synet av nok en person som fånyttes prøvde å åpne døren, da jeg nesten ramlet ut i bassenget av forskrekkelse: hun åpnet døren uten problemer og svinset rett inn! Hvordan hun fikk det til vet vi ikke, annet enn at all fiklingen med døren må ha fått dørslåen til å åpne seg igjen. Vi fikk i hvert fall tak i GPS-en og kunne endelig våge oss ut i trafikken i LA.

Vi inntok frokost på IHOP og la ut på sightseeing og shopping. Dette var på 4. juli, så det var usannsynlig mye trafikk og folk, så vi slo fra oss planen om å oppsøke stranda, da det var helt umulig å få parkert. I stedet dro vil til et enormt kjøpesenter som fikk CC Gjøvik til å fremstå som Wahl-senteret på Rena. Vi tråkket og gikk en stund, og Amund fikk endelig handlet seg litt Warhammer. Vi var også innom en dedikert LEGO-butikk, men siden de ikke hadde prislapper på eskene var det ikke noe morsomt å stå der og glane.

På kvelden dro vil Los Angeles Memorial Coliseum (ja, det skrives sånn) for å se på byens største fyrverkeri. Det var utrolig mye folk overalt, men vi fant til slutt et sted vi kunne sitte og samtidig ha god utsikt til showet. Fyrverkeriet varte en hel time, fra klokka ni til ti, og i hvert fall jeg opplevde for første gang på turen å bli kald av å være ute. Fyrverkeriet kunne fint ha vart en halvtime kortere, for de første femti minuttene gikk det utrolig lang tid mellom hver rakett, og det ble temmelig ensformig. Idet vi gav opp og begynte å bevege oss mot bilen tok det imidlertid av, og finalen var svært imponerende. Jeg la kameraet igjen på hotellet, da jeg ikke var sikker på hvor vi kom til å havne, og jeg er fortsatt litt for engstelig for det nye objektivet, så det ble ikke noen bilder, men jeg dro frem mobilen og filmet litt istedet, og resultatet kan beskues her:

Etter at vi hadde spist dro vi så nordover igjen til Universal Studios Hollywood, som i bunn og grunn er en svær fornøyelsespark med fokus på Universal Studios filmer. De fleste attraksjonene der begynner å dra litt på årene, noe vi merket godt. Vi gikk for et front-of-the-line-pass, som tillot oss å gå utenom køa til hver enkelt attraksjon, og godt var det, for noe av det var så skuffende at vi hadde blitt veldig irritert om vi i tillegg måtte ha ventet for å få tilgang. Først gikk vi gjennom spøkelses-/skrekk-huset, som vi nok har vokst fra for lengst (selv om Trond Viggo skvatt skikkelig ved en anledning). Deretter gikk vi til Terminator 2-tingen dems, som er en slags simulert omvisning hos Cyberdyne Systems. Vi fikk de beste setene i salen, og 3D-filmen de viste var tidvis meget realistisk og imponerende. Vi gikk deretter og ble gjennomvåte på Jurassic Park-vannsklie-berg-og-dalbanen dems, fulgt av en innendørs berg-og-dalbane i stummende mørke med tema fra The Mummy. Førstnevnte var helt ok, med et herlig magesug fulgt av et meget forutsigbart vannplask på slutten, mens sistnevnte var skuffende kort og lite underholdende.

Vår største bommert var imidlertid å gå på Backdraft-presentasjonen, basert på en skikkelig B-filmaktig actionfilm fra 1991 som jeg ikke engang hadde hørt om. Halve tiden gikk med på å se noen stusselige filmer hvor skuespillerne (Kurt Russell og Scott Glenn) og regissøren Ron Howard skrøt uhemmet av hvor realistisk og bra filmen var, før vi fikk se en mekanisert gjenskaping av noe som visstnok var en scene i filmen. Hvorfor de ikke har byttet ut denne greia på 16 år vites ikke, men de lurte da i hvert fall oss inn (vi trodde vi kanskje kom til å tørke opp litt etter vannsklia, kanskje det er det som er hensikten).

Til alt overmål lå fortsatt kameraet mitt i oppbevaringsskapet etter berg-og-dalbanene, så jeg fikk ikke engang tatt bilder. Veldig skuffet gikk vi mot den sentrale delen av parken igjen for å se den største attraksjonen: Waterworld. Denne var nok et eksempel på en aldrende actionfilm som melkes for det den er verdt 15 år etter. På den positive siden så var det ganske spektakulært, og skuespillerne var tildels engasjerte (eller muligens gjennomøvde i rollene sine). Vi satt med solen i øynene, men det kunne vi takke oss selv for som kom såpass sent til forestillingen.

Da forestillingen var ferdig var solen på vei ned, så vi bega oss tilbake til bilen, temmelig slitne etter å ha tråkket i parken i over fire timer. Atter en gang var vi for sent ute til å dra på stranda, så vi dro tilbake til hotellet og slappet av resten av kvelden.

Nå har vi kommet fram til et av turens få faste holdepunkt, nemlig Las Vegas. Vi booket rommet en god stund før vi i det hele tatt dro til USA, så vi er en smule stolt over å ha vært såpass disiplinerte at vi har nådd fram i tide. Etter å ha gjort vårt beste med å somle med tiden ute i ørkenen etter avreise fra Phoenix klarte vi til og med å ankomme byen da det var mørkt, noe som selvsagt er essensielt når man først ankommer The City of Lights. Sett fra rommet så er Las Vegas det mest opplyste området på jorden på nattestid.

«What happens in Vegas, stays in Vegas» heter det seg, så derfor blir det nok ikke noe blogging herfra! … … … Neida, vi skal nok komme tilbake til hva som skjer i Las Vegas, men for øyeblikket har det ikke skjedd noe mer spennende enn at vi ankom i går kveld og booket inn på MGM Grand. Vi styrte via GPS-en, og den er selvsagt ikke noe sentimental i forhold til rutevalg, så vi fikk ikke kjørt nedover The Strip og sett alle kasinoene nedover der, men vi kom til gjengjeld rett frem til hotellets parkeringshus, så slapp vi å lete oss frem til det.

Nå har vi imidlertid foregripet begivenhetenes gang en liten smule, for vi hadde jo en grunn til å overnatte i Phoenix i går natt, etter at vi var i Grand Canyon. Denne grunnen heter Heart Attack Grill, og det var dit vi dro for å spise frokost på den varmeste dagen vi har opplevd så langt (vi var oppe i 112 grader Fahrenheit, nesten 45 grader Celsius). Heart Attack Grill har et meget enkelt konsept: server så usunne burgere som mulig, ispedd et sykehustema med unge vakre servitriser i sexy sykepleieuniformer.

Når vi kom inn ble vi «lagt inn for behandling» av sykepleier/servitrise Mary, og vi fikk hvert vårt skjema hvor vi kunne beskrive våre helseplager, og velge vår egen medisin: Single, Double, Triple eller Quadruple bypass, med andre ord en- til fire-etasjes hamburgere. Vi ble også iført hver vår sykehusskjortel, av den typen som er åpen bak, og fikk et papirarmbånd som erklærte at vi nå var pasienter på Heart Attack Grill. Amund, Martin og jeg valgte en Double Bypass, mens Trond Viggo har innsett at han ikke får i seg så mye mat på morgenen og valgte en Single Bypass, den pysa. Med på lasset fulgte en halvliter (ja, faktisk, 0.5 metriske liter) med Coca Cola på glassflaske, og Flatliner Fries, hjemmesnekret pommes frites som er fritert i rent smult. Personlig var ikke akkurat dette kost jeg pleier å sette pris på, og jeg klarte ikke å fullføre hele burgeren, så jeg burde kanskje gått for en Single Bypass selv.

Etter å ha fullført behandlingen var det tid for fotografering, og vi hadde bedt om å få hilse på «overlegen» selv, Dr. Jon. Han var mektig imponert over at vi hadde kommet helt fra Norge for å få behandling på sykehuset hans, men kunne samtidig fortelle at han fikk mange skandinaviske gjester, og at han syntes Bergen var den fineste byen i verden. Han skulle gjerne ha dratt på roadtrip selv, men med tre barn og en restaurant så var det ikke så lett.

Etter å ha blitt kurert av Dr. Jon og sykepleierne hans kjørte vi videre ut i den brennhete ørkenen i retning Nevada. Vi la ruten om den lille byen Lake Havasu City, som kan skilte med den en noe usannsynlig turistattraksjon: London Bridge! Hvordan havnet London Bridge midt ute i ørkenen i Arizona? Jo, i 1968 hadde den daværende London Bridge, fullført i 1831, begynt å bli for liten og ustabil for den økende motortrafikken i London. Byrådet i London besluttet å bygge en ny bro, og fikk samtidig den lyse idé å legge den gamle broa ut for salg. Og til alt overmål kom det en eksentrisk amerikansk oljemillionær og ville kjøpe den også: Robert P. McCulloch kjøpte hele sulamitten til den nette sum av 2.5 millioner dollar, og brukte ytterligere 7 millioner dollar på å sette den opp igjen i den lille feriebyen han hadde grunnlagt i Arizona, Lake Havasu City. Som en siste detalj gravde de også en liten kanal under broa, og kalte den Lille Themsen.

Toppen av kransekaka er vel egentlig at hele operasjonen ble lønnsom. Byen og broen fikk mange fler besøk, og er den dag i dag en populær turistattraksjon. Og vi kjørte dermed over London Bridge ikke bare en, men to ganger på ferieturen vår i USA …

Det har vært to fantastiske dager. På lørdag dro vi ut fra Santa Fe i retning Flagstaff, med det ene målet for dagen å dra innom Meteor Crater, også kjent som Barringer Crater. Før det dro vi imidlertid innom en butikk i Albuquerque som Amund hadde funnet fram til på nettet, kalt Active Imagination. Vi trodde det skulle være en stor tegneserie- og rollespill-butikk, noe i samme gate som Avalon og Outland i Oslo, men dessverre var den litt mindre enn vi håpet, og førte for det meste brettspill og regelbøker for ulike rollespill. Betjeningen var imidlertid hyggelig, og vi slo av en liten prat med dem før vi dro videre. De var mektig imponert over at vi skulle se så mye av USA, vi kom til å ha reist mer i USA enn den jevne amerikaner, mente de.

Noen timers kjøring etterpå kom vi omsider frem til Meteor Crater. Egentlig burde jeg la bildene tale for seg selv, selv om de alene ikke forteller hele historien, man må rett og slett bare se det selv. Til og begynne med så synes man at hullet er litt mindre enn man hadde forestilt seg, men etterhvert går det opp for en at steinene man ser på andre siden av hullet ikke er to meter brede, men snarere 20, og fra den øverste utsiktsplattformen  mister man munn og mæle. Midt ute på sletta utenfor Flagstaff ligger altså et av verdens best bevarte meteorkratere, som ble dannet for ca. 50 000 år siden, da en meteoritt på anslagsvis 50 meter traff bakken i nesten 13 km i sekundet. Dette resulterte i et hull som er 1.2 km i diameter og 400 meter dypt. I dag er bunnen av krateret dekket av over 200 meter løsmasse, men kraterets nåværende dybde på 170 meter er mer enn svimlende nok.

Etter å ha stått og gapt litt fra de ulike plattformene, og sett gjennom kikkertene ned i bunnen av krateret (der det blant annet står en to meter høy pappfigur som skal forestille en astronaut, samt en haug med gamle gruveinnganger), gikk vi og så på en mindre imponerende film om meteoritter og meteorittnedslag. De hadde også utstilt en relativt stor bit av meteoritten som traff, og den var blankpolert av alle hendene som har tatt på den gjennom årenes løp. Som en slags ekstra bonus så er kanten rundt krateret 45 meter høyt, så man fikk en strålende utsikt over ørkensletta som krateret ligger på også.

Idet vi forlot krateret var sola på vei ned, og det var mørkt da vi kom til Flagstaff. Vi var lenge i tvil om hva broren til Amund hadde sagt om den byen, nemlig at det lignet mistenkelig på Østerdalen og Elverum. Først da vi passerte bygrensen skjønte vi hva han mente. Plutselig var det furuskog på alle kanter, og vi følte oss nesten som hjemme. Ikke minst takket være den mye snillere temperaturen. Nå har det igrunn vært levelig temperatur helt siden vi forlot Texas til fordel for New Mexico.

Etter å ha sjekket inn på motellet for natten, forholdsvis tidlig til en forandring, dro Amund, Martin og Trond Viggo ut for å hamstre litt vann og is til neste dags kjøretur, og så samtidig sitt snitt til å kjøpe litt øl som vi kunne hygge oss med før leggetid. Dette skulle imidlertid by på uforutsette problemer, idet reisefølgets eldste medlem (les: Trond Viggo) ble avkrevd legitimasjon på at han var gammel nok. Hans norske førerkort skulle for første gang på turen vise seg å ikke holde som gangbar legitimasjon. Man prøvde seg så hos Fry’s Food And Drug, hvor Amund under tvil fikk lov til å kjøpe, mot at både han og Trond Viggo fremviste legitimasjon. Denne gangen klarte det seg med nød og neppe med førerkort for begge to.

Vel tilbake på hotellet ble det konstatert at Budweiser smaker like dårlig i USA som hjemme på berget, og vi tok en tidlig kveld.

Akkurat nå har vi passert gjennom Monument Valley, samt kjørt gjennom den latterlig lille byen Mexican Hat, som ifølge Wikipedia nå er nede i 88 innbyggere. Byen ligger faktisk nede i en ravine, og har sitt navn etter en steinformasjon rett utenfor byen, som med litt godvilje kan ligne en slags sombrero. Dem om det, vi tok oss i hvert fall en tur bort for å ta bilde av «hatten» før vi kjørte videre.

Det blir nytteløst å prøve å beskrive all den dramatiske naturen vi har passert gjennom de siste fire timene. Vi skal i hvert fall ikke klage på at landskapet er ensformig — det skifter stadig fra endeløse ørkensletter med halvville hester til høye fjell, bratte skrenter og dype canyons. Skulle vi stanset og tatt bilder av alt hadde vi blitt her hele sommeren, om vi ikke hadde dødd av solstikk og tørst først. Det er TØRT her. Og enda har vi ikke sett det kanskje mest dramatiske synet på turen: Grand Canyon. Dit skal vi i morgen.

Det som forundrer oss mest er hvordan det kan bo folk her ute på de solstekte slettene, flere mil utenfor folkeskikken. Nå er det riktignok et imponerende godt veinett her, og det er tross alt bare tre timers kjøretur til sånne verdensmetropoler som Tuba City og Kayenta. Likevel kan man ikke bli annet enn snål av å bo her. Og det er vel kanskje under slike forhold man får snåle steiner til å ligne mexikanske hatter, og kaller byen sin Mexican Hat.

Etter Mexican Hat innså vi at vi fortsatt hadde veldig mye tid til overs, men var langt utenfor folkeskikken. Vi innså også at vi tross alt ikke var så fryktelig langt unna et landemerke vi i utgangspunktet hadde avskrevet, fordi det var så langt unna alt annet. Plassen heter Four Corners, og er det eneste stedet i USA hvor fire stater møter hverandre (Colorado, Utah, Arizona og New Mexico). Det er ingenting annet i flere mils omkrets, men akkurat der er det altså et merke i bakken, og en parkeringsplass som det koster $ 3 per person å benytte. I ren desperasjon bega vi oss på den en og en halv time lange ekstra kjøreturen, og dermed fikk vi med oss den andre ekstrastaten på turen, Colorado. Vi har riktignok bare besøkt fire-fem kvadratmeter av staten, og det bare i et par minutter, men siden vi faktisk besøkte et landemerke der så synes vi det teller likevel.

I parantes bemerket så er det greit å få med seg at satelittmåling av grensene mellom disse fire statene for et par år siden avslørte at Four Corners faktisk var et ganske godt stykke inn i Colorado. Dette gjorde hele minnesmerket litt ubrukelig, men dette ble fort ryddet opp i ved at alle de fire aktuelle statene ble enige om en grensejustering som plasserte minnesmerket på rett plass igjen.

Nå er vi tilbake i Flagstaff, og har tatt inn på et motell som er et par hundre meter nærmere byen enn det vi bodde på i går natt, i et vagt håp om at vi får mindre bråkete air condition-anlegg her. Vi sparer vel også 20-30 dollar på byttet. På TV-en har vi nettopp sett Håkon Håkonsen på en eller annen tilfeldig spansktalende TV-kanal, komplett med Bjørn Sundquist dubbet til spansk. Fantastisk.

— Excuse me?
— You want double meat with that?
— Uhm, you mean twice as much bacon?
— Yeah, you want double bacon with that?
Nervøs latter. Nikke med hodet.

Det er vanskelig å si nei til et slikt tilbud. Utvekslingen foregikk i går kveld på en bensinstasjon ved en truck-stop rett ved I-10, Interstaten som skal føre oss til New Orleans. I det ene hjørnet av den lange skranken har de klart å skvise inn en Subway i miniatyr. De har ikke det største utvalget, men de har i det minste ingrediensene til en dugelig BLT (double bacon, easy on the lettuce), og dermed er kveldsmaten sikret.

I dag skulle vi altså tilbringe minst åtte timer på veien, med bare et kjapt besøk innom USS Alabama, et gammelt slagskip fra 1942 som i dag har blitt gjort om til et slags flytende museum rett utenfor Mobile, Alabama. Vi ankom midt på dagen, og det var ca. 97℉, altså i overkant av 36℃. Dette altså med ganske høy luftfuktighet, og i tillegg drev vi og klatret rundt inne i et massivt slagskip, som bidro til å formidle varmen. Blant de tingene vi fant ut om USS Alabama, var at skipet ble brukt under innspillingen av Steven Seagal-klassikeren «Under Siege», eller «Kapring på åpent hav» som den het i Norge. Under krigen så var skipet høyt og lavt, og prøvde blant annet å lokke ut Tirpitz fra sin norske havn i 1943, men mislyktes. Vi så også en del gamle fly og en gammel ubåt ved navn USS Drum.

Etterhvert som vi kom lenger og lenger nord i Florida, merket vi to ting: luftfuktigheten ble mindre, og aksenten ble bredere. Temperaturen gikk også opp, så det var fortsatt noe av et sjokk å bevege seg ut av bilen. Mens vi kjørte forbi det tildels monotone landskapet på de snorrette motorveiene så vi urovekkende mye rester etter sprengte dekk. Og et og annet roadkill, så klart. Veikantene her i USA er ellers så plettfrie at det vi ser av roadkill og dekkrester ikke kan være mer enn noen uker eller høyst et par måneder gammelt. Det sier litt om trafikkmengden på disse veiene.

Vi vil gjerne gjøre noe i hver enkelt stat som vi passerer på veien, slik at den skal telle som skikkelig besøkt. Om det så bare er for å spise eller handle noe snop, så er dette målet vårt. Dermed stanset vi i Mississippi for å spise på KFC, så var det gjort.

Det har stort sett vært Amund som har kjørt, med Martin som vikar på noen strekk. Akkurat nå sitter Martin ved rattet, for vi har nådd frem til Louisiana, og vi nærmer oss New Orleans. Nærmere bestemt nærmer vi oss byen nordfra, over det som visstnok er verdens nest lengste bru generelt, og verdens lengste bru over vann. Lake Pontchartrain Causeway, som den heter, er 23.87 miles lang, og det tar ca. et kvarter å krysse den i noe over 100 km/t. En ting som er sinnsykt plagsomt med denne brua er at overgangen mellom betongelementene er så ujevn at bilen vugger frem og tilbake i en monoton rytme som gjør deg sakte men sikkert uvel. Man blir ikke bilsyk, men faktisk sjøsyk, noe som i og for seg passer seg, for vi befinner oss tross alt over sjøvann. Uansett, vi har kjørt over den, og Martin er såre fornøyd over å ha vært den som satt ved roret ved den anledningen.

Vi har booket oss inn på et hotell som ligger i sentrum av byen, med det klingende navnet Omni Royal Crescent Hotel. Vi booket hotellet i dag tidlig idet vi forlot Jacksonville, og anslo at vi ville ankomme hotellet klokka åtte. Nå er klokka ti over halv åtte, og vi kjører inn i New Orleans. Den eneste grunnen til at vi traff så godt med tiden er imidlertid at vi uforvarende har ramlet inn i en ny tidssone, og dermed har tjent en time på veien. Byen gir et helt annet inntrykk enn Miami Beach, Key West og Miami City, som er de to andre byene vi har kjørt gjennom så langt. Dette skyldes kanskje aller mest de utallige enorme gravplassene vi har passert, stapp fulle av mausoleer.

Addendum, etter innsjekking:

Dette hotellet holder uendelig høyere standard enn Best Western-hotellet vi sov på forrige natt. Vi skjønte det var noe på gang da vi ankom hotellet og så at nærmeste nabo over gata var Sveriges konsulat. Da vi kom inn i lobbyen begynte det å krible litt i magen, og da vi kom inn på selve rommet begynte vi å lure på om det var noe feil et sted.

Vi vet ikke helt hvordan vi har fått det til, men vi har fått to enorme rom, nærmest suiter, hvor det som Martin og Trond Viggo skal bo i er flott i seg selv, med stort bad med jacuzzi og greier, mens det som jeg og Amund har havnet på faktisk har to separate soverom med enorme senger og hvert sitt bad. Alt dette for rett i overkant av $ 90,- pr. rom, noe som burde bli omtrent 300,- pr. person. Vi har dobbelt- og trippel-sjekket reservasjonen vår, og alt ser ut til å stemme, men vi har likevel ikke turt å forhøre oss i skranken om dette kan være riktig. Nå er det en mulighet for at vi fikk så god pris fordi det er utenfor sesongen, og at vi booket såpass sent. Vi har ikke sett noe til andre gjester her, og det er sikkert bedre å leie ut rom til en superbillig penge enn å ikke leie ut i det hele tatt. Vi vil i hvert fall prøve å booke et hotell i Dallas til i morgen natt på samme måten, så får vi se om vi er like heldige neste gang. Og hvis det skulle vise seg å være feil, så får vi krangle på regningen og peke på bookingen vår.

Det siste vi gjorde i dag var å dra på jakt etter Denny’s, en diner-kjede som Amund gjerne ville ha oss med på. Vi søkte opp den nærmeste på Google Map, og fant ut at den lå ti minutter unna hotellet med bil. Da vi kom fram så vi imidlertid ingen Denny’s på den adressen som var oppgitt. Vi søkte etter Denny’s på GPS-en, og fant en annen restaurant som lå ytterligere 20 minutter unna. Vi var ganske bestemte på å spise på akkurat denne restaurant-kjeden i dag, så vi dro ivei. Etter å ha kjørt feil på et par steder, og ytterligere ha forsinket ankomsten, fant vi ut at vi hadde gjort nok en bomtur, Denny’s-restauranten var borte her også. Vi aner ikke hva som har skjedd med Denny’s i denne byen, men vi bestemte oss i hvert fall for at nok skulle være nok, og dro på et sted som het Applebee’s istedet, som så ut til å gå ut på omtrent det samme. Det skulle vi ikke angre på, maten der var kjempegod, og alle spiste hver sin indrefilet med bakt potet og steamede grønnsaker, til den nette sum av $ 85 til sammen.

Air condition-anlegg er lunefulle greier. Da vi ankom hotellet var det litt i varmeste laget på rommet, så vi skrudde på AC-en på full guffe. Det bet ikke så veldig, men vi sovnet da til slutt. Men midt på natten våknet vi av at vi hakket tenner, og jeg skrudde den ned til nivået den var på da vi kom. En knapp time senere var det så varmt i rommet at det var umulig å sove igjen, så da skrudde vi AC-en på full guffe igjen. Det ender vel med at hele gjengen blir forkjølet.

Vi valgte hotellet vårt ut fra brosjyren «Florida Travel Saver», som blant annet opplyste at hotellet tilbyr gratisk kontinental frokost. Enten har amerikanerne en veldig rar oppfatning av hva en kontinental frokost er for noe, eller så ble vi litt svindlet. Det var nesten ikke noe pålegg (litt syltetøy og litt utvalg av frokostblandinger), pluss et alvorlig monster av et vaffeljern som jeg fomlet litt med, livredd for å få livstruende brannskader.

Mens vi satt og inntok vår subkontinentale frokost kom en aldrende amerikaner bort til oss for å slå av en prat. Vi hadde snakket litt med ham i går kveld også, idet han kom ut av hotellrommet sitt for å lufte hundene sine. Han kunne i dag fortelle oss at han reiser rundt i USA for å holde såkalte TEA-parties, som står for «Taxes Enough Already». Han er altså veldig imot skatter, noe som gledet Amunds hjerte, og vi sammenlignet skattenivået i USA og Norge, en sammenligning vi vant eller tapte, alt ettersom.

Han spurte oss hva vi jobbet med, og jeg kunne svare at jeg jobbet på en høgskole, og Martin fortalte at han jobber som barneskolelærer. Te-mannen lysnet opp og spurte øyeblikkelig et spørsmål i beste pop-quiz-stil: «I guess you know what ozone is, then?». Martin klarte prøven med glans, og var dermed godkjent som «Science Teacher», noe som imponerte stort.

Videre kunne han fortelle at tremenningen hans døde i en ubåt under 2. verdenskrig, og han fortalte oss en lang rekke usømmelige vitser om familien Clinton og Bush, før vi takket for samværet og ønsket ham lykke til med teselskapene.

Vi har forøvrig sett på The Weather Channel at det virkelig ER varmt her om dagen, det går stort sett i «all time high temperatures» for hele Florida og vestover mot Texas. Vi er jammen glad vi har stor bil med kraftig air condition-anlegg, noe som bringer meg til sakens kjerne:

Er du fornøyd nå, Erik? Dette er altså bilen vår, en GMC Yukon X, 2009-modell. Den sluker bensin, all den tid den har en 5.3L V8-motor med framhjulstrekk, men er svært behagelig å kjøre. Nå skal vi vende snuten mot New Orleans, og vi regner med at turen vil ta åtte timer + stopp underveis. Vi skal blant annet ta en tur og se på slagskipet USS Alabama, som ligger rett ved motorveien i Mobile.

Forrige innlegg ble lagt ut i hui og hast mens vi sto i kø på Overseas Highway, og tilfeldigvis fikk sneket oss inn på uskyldige folks åpne nettverk. Jeg spådde da at vi med litt flaks kunne være hjemme i halv elleve-tiden. Vel, det skulle vise seg å være i overkant optimistisk. Klokka ble både elleve og tolv før vi endelig var gjennom omkjøringen forbi veiarbeidet. Hadde det ikke vært for at vi har ferie og er generelt avslappet så hadde vi nok vært ganske stresset etter å ha brukt tre timer i kø. Vi var uansett temmelig slitne da vi omsider kunne se art deco-hotellet vi bodde på de to første nettene, Avalon Hotel. Da var klokka 01.00.

Et morsomt sammentreff: hotellets restaurant heter «A Fish Called Avalon», og er åpenbart en referanse til filmen «A Fish Called Wanda», som jeg faktisk så på flyet nedover til USA. De hadde til og med et akvarium med en maken fisk. Vi fikk dessverre ikke testet maten der, noe som kanskje var like greit, for de hadde ganske stive priser, selv etter amerikanske forhold.

Vi sjekket ut av hotellet på slaget 11, og satte oss umiddelbart i bilen og dro nordover i retning Titusville. Etter en times tid stanset vi på en typisk strip mall og gikk inn på Kmart. Der fikk vi endelig handlet litt etterlengtede klær og sko og noe annet småtteri (les: kjølebag og masse is). Vi hadde egentlig planlagt å gjøre dette på tilbaketuren fra Key West i går, men det falt selvfølgelig i fisk. Vi hastet så videre nordover for å rekke innom Kennedy Space Center, dagens store attraksjon og adspredelse.

Vi kom dessverre frem litt sent, en times tid før stengetid, så vi fikk ikke med oss alle attraksjonene. Kennedy Space Center er en stor affære, og idet vi kjørte inn på den firefelts motorveien som fører dit ble vi møtt av en evig strøm med biler. Alle disse kom fra parkeringsplassen til senteret, som var nesten tom da vi kom frem.

Vi glante litt i suvenirbutikkene, så på noen minnesmerker, og vandret litt rundt i en modell av romfergen, før vi gikk og stilte oss i kø for å prøve senterets «Shuttle Launch Simulator». En god ting med å være så sent ute var at vi slapp å stå lenge i kø. Godt var det, for simuleringen var ikke mye å rope hurra for, og opplevelsen hadde nok blitt stor hvis vi hadde måttet stå i kø i en time først. Etterpå ruslet vi litt rundt og så oss omkring, men det meste var i ferd med å stenge, så vi ble pent nødt til å pakke oss videre. Vi hadde uansett et stykke igjen å kjøre for dagen.

Da vi nærmet oss dagens endestasjon, Jacksonville, ble vi møtt av et skikkelig uvær, det lynet og tordnet i ett sett, og himmelen over oss ble helt mørk. Selv har jeg aldri sett noe lignende, og det var en kjærkommen underholdning på de lange og rette motorveistrekkene. Vi stanset på en bensinstasjon for å fylle gasolin, og prøvde å filme lynnedslagene med kameraet til Amund. Ingen av dem rundt oss så ut til å bry seg noe særlig om uværet, så vi avslørte oss nok temmelig tydelig som utenbysfra.

Nå har vi kommet frem til vårt utvalgte hotell for natten, et Best Western-motell som visstnok skal være ganske nytt. Standarden er helt grei, og de lover oss en kontinental frokost i morgen mellom 6 og 9, så det er vi veldig spent på. Et lite aber er at de ikke hadde noen røykfrie rom igjen, og det virker som om noen har sittet her og røykt tjukke cubanske sigarer i flere døgn rett før vi ankom. Men vi skal vel overleve. I morgen skal vi tidlig opp for å ta fatt på spurten vår til New Orleans.

Forresten, i dag har vi rukket å krysse av McDonald’s og Subway på lista over matkjeder vi har tenkt oss innom.

Idet jeg skriver dette så befinner vi oss på Florida State Highway 1, også kjent som Overseas Highway, midt i Florida Keys78. Vi har nå fastlands-Florida på høyre side, og Castros Cuba på venstre side. Vi kan ikke se noen av dem, men vi vet de er der over horisonten. Vi er på vei til den ytterste tuppen av Keys, Key West. Vi har forlengst konstatert at vi er langt fra Østerdals dype skoger, nå har vi hav så langt øyet kan se både nordover og sørover, og veien foran og bak oss, av og til avbrutt av små øyer med fiskerestauranter, marinaer, moteller og resorts. Det ser ut til at mesteparten av næringslivet her er sentrert rundt turistlivet. Og det er ikke noe rart: været er strålende, med masse høye skyer i horisonten. Værmeldingen snakket om rekordvarme i denne delen av USA i dag, og vi tror det så gjerne. Hvis vi går ut av bilen så begynner vi umiddelbart å svette. En annen av farene assosiert ved å gå ut av bilen, eller i det hele tatt åpne vinduet, er den tildels ubehagelige lukten av stillestående sjøvann og råtnende mangroveskog. Området vi er i nå er teknisk sett sub-tropisk, men klimaet er faktisk klassifisert som tropisk.

Øyene vi kjører over heter altså «keys», noe som er avledet av det spanske ordet «cayo» som betyr «liten øy». Hvor små de enn er så er de fleste av dem bebygd, i hvert fall dem som veien går over. Generelt så er øyene på sidene av veien visstnok privat eid. Man skulle hatt en sånn. Kanskje man skulle kjøpt Enchanted Island, som vi så var til salgs. Ellers har mange av keyene ganske sjarmerende navn, vi har nylig passert Conch Key, Duck Key (Andøya???), Grassy Key og Ramrod Key, for å nevne noen. Vi passerte også nettopp et skilt som det sto «Key Deer Reservation» på, noe som førte til en kortlivet diskusjon om det kunne være snakk om at det fantes en slags hjort ute på disse tropiske øyene, og et raskt Wikipedia-søk senere kunne fortelle oss at joda, på noen av øyene her lever det noen svært sjeldne hjort, som uten problemer svømmer fra øy til øy. De er visstnok ikke spesielt redd for mennesker, og er veldig utsatt for påkjørsler. Det skal være spesielt mange av dem på en øy med det tildels fornøyelige navnet No Name Key.

Vi begynner nå å nærme oss Key West, som faktisk var den største byen i Florida før i tiden, til tross for at byen ligger så langt unna fastlandet som det går an å bo på disse øyene. Dette skyldes at byen livnærte seg på å berge vrakgods fra skipsleden utenfor øyene, såkalt wrecking. Man kunne tro at dette var en slags åtselvirksomhet på grensen til sjørøveri, men virksomheten var på 1800-tallet faktisk strengt regulert, og myndighetene betalte belønning til bergingsmannskapene, som også hadde plikt til å redde så mange liv de kunne, og hvis de ikke gjorde nok for å berge folk eller skip og last, så fikk de mindre belønning. Den tiden er over nå, og nå lever byen på turisme, og er fortsatt den overlegent største bosetningen i Florida Keys, med 32% av innbyggerne.

I 1982 fikk Florida Keys og Key West litt ekstra oppmerksomhet. I kampen mot narkotika- og menneskesmuglingen som foregikk via øyene satte grensepolitiet opp en veisperring på det punktet hvor US Route 1 blir den eneste landruten til Florida Keys, ved en veikro ved navn «Last Chance Saloon». Her gjennomsøkte de alle biler som passerte, noe som førte til enorme køer, og la en kraftig demper på den livsviktige turistindustrien. Byrådet i Key West klaget til alle mulige instanser, men tapte til slutt saken i høyesterett i Miami City. I ren desperasjon erklærte til slutt borgermesteren og byrådet at Key West skulle bli en uavhengig stat, siden veisperringen allerede var å betrakte som en grensestasjon. Borgermester Dennis Wardlow ble statsminister i den nye republikken som ble hetende «The Conch Republic», altså Konkylierepublikken, siden innbyggerne i Key West ofte blir omtalt som «conchs». Umiddelbart etter at den nye republikken var opprettet, erklærte de krig mot resten av USA ved å knekke et brød over hodet på en mann kledd ut i en marineuniform. Ett minutt etterpå overga republikken seg til den samme karen, og søkte samtidig USA om én milliard dollar i nødhjelp.

Stuntet ga selvfølgelig masse publisitet til Key Wests kamp, og kort tid etterpå ble veisperringen fjernet. Med på kjøpet fikk Key West enda en grunn til å lokke turister, nemlig for å dra til tidligere Konkylierepublikken.

Akkurat nå sitter vi i bilen på vei tilbake fra vårt besøk i Key West, hvor vi blant annet besøkte stranda og moloen som befinner seg lengst sør på den siste beboelige øya, og dermed er å regne som USAs sørligste punkt hvis man ikke regner med Hawaii. Det er et noe tynt grunnlag for å kalle seg et ytterpunkt, men det er da noe. Etter å ha ruslet litt rundt på stranden (vi hadde ikke med oss badetøy) kjørte vi litt rundt i gamlebyen, før vi fant ut at det var på tide å vende snuten tilbake til Miami Beach hvis vi skulle rekke å ta en tur på stranda der. Etter en rask tur innom Wendy’s på veien ut av byen (vårt første stopp på vår liste over restaurantkjeder vi vil få med oss på turen), kjørte vi så nordover igjen. Vi holdt god fart helt til vi kom til Key Largo. Der stanset trafikken fullstendig, og vi har vel holdt en snittfart på 2 km/t de siste par timene. Vi aner ikke hva det er som gjør at ting går så sakte, men frykter at det er noe slags kolonnekjøring på et punkt vi passerte på vei sørover, hvor det foregikk veiarbeid i den ene veiretningen. Akkurat der var det kun ett kjørefelt i hver retning. Klokka er nå 21.22, og vi skal være heldige om vi er fremme til halv elleve.

Nå passerte vi nettopp et hus med åpent WLAN, som tillot meg å logge på bloggen og kopiere inn denne posten. Jeg rakk akkurat ikke å trykke publish.

Nå har vi kommet fram til noen trafikkskilter som forteller at det er en halv mile til veiarbeidet. GPS-en forteller oss også at det er like over 100 km til vi er fremme. Vi skal med andre ord være glade om vi er tilbake på hotellet på denne siden av midnatt, da klokka nå begynner å nærme seg ti.

DER fant vi et nettverk til, og dermed kan du lese dette innlegget noen timer før det ellers hadde blitt aktuelt.

Redigert 23. juni for å legge til noen bilder. Flere bilder er tilgjengelig i galleriet.