What is ozone?

Air condition-anlegg er lunefulle greier. Da vi ankom hotellet var det litt i varmeste laget på rommet, så vi skrudde på AC-en på full guffe. Det bet ikke så veldig, men vi sovnet da til slutt. Men midt på natten våknet vi av at vi hakket tenner, og jeg skrudde den ned til nivået den var på da vi kom. En knapp time senere var det så varmt i rommet at det var umulig å sove igjen, så da skrudde vi AC-en på full guffe igjen. Det ender vel med at hele gjengen blir forkjølet.

Vi valgte hotellet vårt ut fra brosjyren «Florida Travel Saver», som blant annet opplyste at hotellet tilbyr gratisk kontinental frokost. Enten har amerikanerne en veldig rar oppfatning av hva en kontinental frokost er for noe, eller så ble vi litt svindlet. Det var nesten ikke noe pålegg (litt syltetøy og litt utvalg av frokostblandinger), pluss et alvorlig monster av et vaffeljern som jeg fomlet litt med, livredd for å få livstruende brannskader.

Mens vi satt og inntok vår subkontinentale frokost kom en aldrende amerikaner bort til oss for å slå av en prat. Vi hadde snakket litt med ham i går kveld også, idet han kom ut av hotellrommet sitt for å lufte hundene sine. Han kunne i dag fortelle oss at han reiser rundt i USA for å holde såkalte TEA-parties, som står for «Taxes Enough Already». Han er altså veldig imot skatter, noe som gledet Amunds hjerte, og vi sammenlignet skattenivået i USA og Norge, en sammenligning vi vant eller tapte, alt ettersom.

Han spurte oss hva vi jobbet med, og jeg kunne svare at jeg jobbet på en høgskole, og Martin fortalte at han jobber som barneskolelærer. Te-mannen lysnet opp og spurte øyeblikkelig et spørsmål i beste pop-quiz-stil: «I guess you know what ozone is, then?». Martin klarte prøven med glans, og var dermed godkjent som «Science Teacher», noe som imponerte stort.

Videre kunne han fortelle at tremenningen hans døde i en ubåt under 2. verdenskrig, og han fortalte oss en lang rekke usømmelige vitser om familien Clinton og Bush, før vi takket for samværet og ønsket ham lykke til med teselskapene.

Vi har forøvrig sett på The Weather Channel at det virkelig ER varmt her om dagen, det går stort sett i «all time high temperatures» for hele Florida og vestover mot Texas. Vi er jammen glad vi har stor bil med kraftig air condition-anlegg, noe som bringer meg til sakens kjerne:

Er du fornøyd nå, Erik? Dette er altså bilen vår, en GMC Yukon X, 2009-modell. Den sluker bensin, all den tid den har en 5.3L V8-motor med framhjulstrekk, men er svært behagelig å kjøre. Nå skal vi vende snuten mot New Orleans, og vi regner med at turen vil ta åtte timer + stopp underveis. Vi skal blant annet ta en tur og se på slagskipet USS Alabama, som ligger rett ved motorveien i Mobile.

Kennedy Space Center

Forrige innlegg ble lagt ut i hui og hast mens vi sto i kø på Overseas Highway, og tilfeldigvis fikk sneket oss inn på uskyldige folks åpne nettverk. Jeg spådde da at vi med litt flaks kunne være hjemme i halv elleve-tiden. Vel, det skulle vise seg å være i overkant optimistisk. Klokka ble både elleve og tolv før vi endelig var gjennom omkjøringen forbi veiarbeidet. Hadde det ikke vært for at vi har ferie og er generelt avslappet så hadde vi nok vært ganske stresset etter å ha brukt tre timer i kø. Vi var uansett temmelig slitne da vi omsider kunne se art deco-hotellet vi bodde på de to første nettene, Avalon Hotel. Da var klokka 01.00.

Et morsomt sammentreff: hotellets restaurant heter «A Fish Called Avalon», og er åpenbart en referanse til filmen «A Fish Called Wanda», som jeg faktisk så på flyet nedover til USA. De hadde til og med et akvarium med en maken fisk. Vi fikk dessverre ikke testet maten der, noe som kanskje var like greit, for de hadde ganske stive priser, selv etter amerikanske forhold.

Vi sjekket ut av hotellet på slaget 11, og satte oss umiddelbart i bilen og dro nordover i retning Titusville. Etter en times tid stanset vi på en typisk strip mall og gikk inn på Kmart. Der fikk vi endelig handlet litt etterlengtede klær og sko og noe annet småtteri (les: kjølebag og masse is). Vi hadde egentlig planlagt å gjøre dette på tilbaketuren fra Key West i går, men det falt selvfølgelig i fisk. Vi hastet så videre nordover for å rekke innom Kennedy Space Center, dagens store attraksjon og adspredelse.

Vi kom dessverre frem litt sent, en times tid før stengetid, så vi fikk ikke med oss alle attraksjonene. Kennedy Space Center er en stor affære, og idet vi kjørte inn på den firefelts motorveien som fører dit ble vi møtt av en evig strøm med biler. Alle disse kom fra parkeringsplassen til senteret, som var nesten tom da vi kom frem.

Vi glante litt i suvenirbutikkene, så på noen minnesmerker, og vandret litt rundt i en modell av romfergen, før vi gikk og stilte oss i kø for å prøve senterets «Shuttle Launch Simulator». En god ting med å være så sent ute var at vi slapp å stå lenge i kø. Godt var det, for simuleringen var ikke mye å rope hurra for, og opplevelsen hadde nok blitt stor hvis vi hadde måttet stå i kø i en time først. Etterpå ruslet vi litt rundt og så oss omkring, men det meste var i ferd med å stenge, så vi ble pent nødt til å pakke oss videre. Vi hadde uansett et stykke igjen å kjøre for dagen.

Da vi nærmet oss dagens endestasjon, Jacksonville, ble vi møtt av et skikkelig uvær, det lynet og tordnet i ett sett, og himmelen over oss ble helt mørk. Selv har jeg aldri sett noe lignende, og det var en kjærkommen underholdning på de lange og rette motorveistrekkene. Vi stanset på en bensinstasjon for å fylle gasolin, og prøvde å filme lynnedslagene med kameraet til Amund. Ingen av dem rundt oss så ut til å bry seg noe særlig om uværet, så vi avslørte oss nok temmelig tydelig som utenbysfra.

Nå har vi kommet frem til vårt utvalgte hotell for natten, et Best Western-motell som visstnok skal være ganske nytt. Standarden er helt grei, og de lover oss en kontinental frokost i morgen mellom 6 og 9, så det er vi veldig spent på. Et lite aber er at de ikke hadde noen røykfrie rom igjen, og det virker som om noen har sittet her og røykt tjukke cubanske sigarer i flere døgn rett før vi ankom. Men vi skal vel overleve. I morgen skal vi tidlig opp for å ta fatt på spurten vår til New Orleans.

Forresten, i dag har vi rukket å krysse av McDonald’s og Subway på lista over matkjeder vi har tenkt oss innom.

Florida Keys

Idet jeg skriver dette så befinner vi oss på Florida State Highway 1, også kjent som Overseas Highway, midt i Florida Keys78. Vi har nå fastlands-Florida på høyre side, og Castros Cuba på venstre side. Vi kan ikke se noen av dem, men vi vet de er der over horisonten. Vi er på vei til den ytterste tuppen av Keys, Key West. Vi har forlengst konstatert at vi er langt fra Østerdals dype skoger, nå har vi hav så langt øyet kan se både nordover og sørover, og veien foran og bak oss, av og til avbrutt av små øyer med fiskerestauranter, marinaer, moteller og resorts. Det ser ut til at mesteparten av næringslivet her er sentrert rundt turistlivet. Og det er ikke noe rart: været er strålende, med masse høye skyer i horisonten. Værmeldingen snakket om rekordvarme i denne delen av USA i dag, og vi tror det så gjerne. Hvis vi går ut av bilen så begynner vi umiddelbart å svette. En annen av farene assosiert ved å gå ut av bilen, eller i det hele tatt åpne vinduet, er den tildels ubehagelige lukten av stillestående sjøvann og råtnende mangroveskog. Området vi er i nå er teknisk sett sub-tropisk, men klimaet er faktisk klassifisert som tropisk.

Her ser man hotellet vi bodde på i Miami Beach.

Her ser man hotellet vi bodde på i Miami Beach.

Øyene vi kjører over heter altså «keys», noe som er avledet av det spanske ordet «cayo» som betyr «liten øy». Hvor små de enn er så er de fleste av dem bebygd, i hvert fall dem som veien går over. Generelt så er øyene på sidene av veien visstnok privat eid. Man skulle hatt en sånn. Kanskje man skulle kjøpt Enchanted Island, som vi så var til salgs. Ellers har mange av keyene ganske sjarmerende navn, vi har nylig passert Conch Key, Duck Key (Andøya???), Grassy Key og Ramrod Key, for å nevne noen. Vi passerte også nettopp et skilt som det sto «Key Deer Reservation» på, noe som førte til en kortlivet diskusjon om det kunne være snakk om at det fantes en slags hjort ute på disse tropiske øyene, og et raskt Wikipedia-søk senere kunne fortelle oss at joda, på noen av øyene her lever det noen svært sjeldne hjort, som uten problemer svømmer fra øy til øy. De er visstnok ikke spesielt redd for mennesker, og er veldig utsatt for påkjørsler. Det skal være spesielt mange av dem på en øy med det tildels fornøyelige navnet No Name Key.

Vi begynner nå å nærme oss Key West, som faktisk var den største byen i Florida før i tiden, til tross for at byen ligger så langt unna fastlandet som det går an å bo på disse øyene. Dette skyldes at byen livnærte seg på å berge vrakgods fra skipsleden utenfor øyene, såkalt wrecking. Man kunne tro at dette var en slags åtselvirksomhet på grensen til sjørøveri, men virksomheten var på 1800-tallet faktisk strengt regulert, og myndighetene betalte belønning til bergingsmannskapene, som også hadde plikt til å redde så mange liv de kunne, og hvis de ikke gjorde nok for å berge folk eller skip og last, så fikk de mindre belønning. Den tiden er over nå, og nå lever byen på turisme, og er fortsatt den overlegent største bosetningen i Florida Keys, med 32% av innbyggerne.

I 1982 fikk Florida Keys og Key West litt ekstra oppmerksomhet. I kampen mot narkotika- og menneskesmuglingen som foregikk via øyene satte grensepolitiet opp en veisperring på det punktet hvor US Route 1 blir den eneste landruten til Florida Keys, ved en veikro ved navn «Last Chance Saloon». Her gjennomsøkte de alle biler som passerte, noe som førte til enorme køer, og la en kraftig demper på den livsviktige turistindustrien. Byrådet i Key West klaget til alle mulige instanser, men tapte til slutt saken i høyesterett i Miami City. I ren desperasjon erklærte til slutt borgermesteren og byrådet at Key West skulle bli en uavhengig stat, siden veisperringen allerede var å betrakte som en grensestasjon. Borgermester Dennis Wardlow ble statsminister i den nye republikken som ble hetende «The Conch Republic», altså Konkylierepublikken, siden innbyggerne i Key West ofte blir omtalt som «conchs». Umiddelbart etter at den nye republikken var opprettet, erklærte de krig mot resten av USA ved å knekke et brød over hodet på en mann kledd ut i en marineuniform. Ett minutt etterpå overga republikken seg til den samme karen, og søkte samtidig USA om én milliard dollar i nødhjelp.

Stuntet ga selvfølgelig masse publisitet til Key Wests kamp, og kort tid etterpå ble veisperringen fjernet. Med på kjøpet fikk Key West enda en grunn til å lokke turister, nemlig for å dra til tidligere Konkylierepublikken.

Akkurat nå sitter vi i bilen på vei tilbake fra vårt besøk i Key West, hvor vi blant annet besøkte stranda og moloen som befinner seg lengst sør på den siste beboelige øya, og dermed er å regne som USAs sørligste punkt hvis man ikke regner med Hawaii. Det er et noe tynt grunnlag for å kalle seg et ytterpunkt, men det er da noe. Etter å ha ruslet litt rundt på stranden (vi hadde ikke med oss badetøy) kjørte vi litt rundt i gamlebyen, før vi fant ut at det var på tide å vende snuten tilbake til Miami Beach hvis vi skulle rekke å ta en tur på stranda der. Etter en rask tur innom Wendy’s på veien ut av byen (vårt første stopp på vår liste over restaurantkjeder vi vil få med oss på turen), kjørte vi så nordover igjen. Vi holdt god fart helt til vi kom til Key Largo. Der stanset trafikken fullstendig, og vi har vel holdt en snittfart på 2 km/t de siste par timene. Vi aner ikke hva det er som gjør at ting går så sakte, men frykter at det er noe slags kolonnekjøring på et punkt vi passerte på vei sørover, hvor det foregikk veiarbeid i den ene veiretningen. Akkurat der var det kun ett kjørefelt i hver retning. Klokka er nå 21.22, og vi skal være heldige om vi er fremme til halv elleve.

Her har vi truffet køa, og det har begynt å bli mørkt.

Her har vi truffet køa, og det har begynt å bli mørkt.

Nå passerte vi nettopp et hus med åpent WLAN, som tillot meg å logge på bloggen og kopiere inn denne posten. Jeg rakk akkurat ikke å trykke publish.

Nå har vi kommet fram til noen trafikkskilter som forteller at det er en halv mile til veiarbeidet. GPS-en forteller oss også at det er like over 100 km til vi er fremme. Vi skal med andre ord være glade om vi er tilbake på hotellet på denne siden av midnatt, da klokka nå begynner å nærme seg ti.

DER fant vi et nettverk til, og dermed kan du lese dette innlegget noen timer før det ellers hadde blitt aktuelt.

Redigert 23. juni for å legge til noen bilder. Flere bilder er tilgjengelig i galleriet.

It begins in earnest…

Etter en relativt sløv start på dagen, var det på tide å sjekke inn på flyet og begynne turen mot ukjente jaktmarker.

I denne maskinen skulle vi tilbringe ni varme og trange timer.

I denne maskinen skulle vi tilbringe ni varme og trange timer.

Litt før klokka ti på morraen gikk vi mot gaten og entret flyet. Det vil si: de tre andre gjorde det. Jeg ble for andre gang på to dager valgt ut i random stikkprøvekontroll og måtte igjen tas til side, kroppsvisiteres og pent vise frem hva jeg hadde i håndbagasjen min. «Lucky us, huh?» sa en japansk mann som også led samme skjebne som meg selv. Men man må jo ta det onde med det gode, så etter å ha bevist for andre gang på to dager at jeg ikke er terrorist, gikk jeg omsider inn på flyet og fikk satt meg. Murphys lov spilte oss alle fire et siste puss. Selvfølgelig hadde vi jo booket de setene på flyet som satt én benkerad unna en hvit vegg rett bak business class. Hadde vi fått plassene på raden foran, så hadde vi i det minste fått benplass, men neida, ingen utsikt forover, og langt unna vinduer. Og flyet var varmt, skulle vi snart finne ut. Sitte varm og klam i ni timers flytur uten mulighet for å kunne bevege på seg uten å måtte spørre sidemannen om å flytte seg gjør at man – hva skal man si – blir ganske så støl, stiv og i det hele tatt føler seg ikke på sitt fresheste. Men vi landet da omsider i Miami og fikk plukket opp bagasjen og begynte å bevege oss mot utgangen. Det første som slår deg, er at alt på flyplassen foregår både på engelsk og spansk. Noe jeg stusset litt over, med tanke på min fordom at det var kun engelskspråklig.

Å nei, ikke ENDA en kø?

Å nei, ikke ENDA en kø?

Det var en ting som småirriterte meg litt med amerikanere. Med trykk på «var». Det var noe som tente «irritere seg over unødvendig sløsing av energi»-genet mitt. Nemlig, deres overdrevne bruk av air condition. Men hva nå enn fordommer jeg hadde mot dumskap av overdreven bruk av AC, ble drept i sin spede barndom da jeg satt foten ut av døren på flyplassen. Forestill deg dette: Du går på et sted hvor temperaturen er sånn nogenlunde akkurat der du vil ha den, kanskje litt i høyeste laget. Så, forestill deg at du nå åpner en dør og går inn i en pizzaovn i den visshet om at du skal tilbringe tre uker der… AC er ikke bare veldig nødvendig her. Hadde det vært opp til meg, en barsk nordmann som ikke har noe imot å være ute i tjue minusgrader, så skulle alle AC-maskiner her jobbet hardere.

Herlig da at etter litt småtrøbbel med å finne bussen som gikk til bilutleiefirmaet (som førøvrig var deilig kjølig), ordnet Amund med en bil som man virkelig kunne ha det godt og kjølig i. Bra farke! 😀

Etter å ha herjet litt med hvordan man skulle låse opp dørene på bilen og hva som var «park» og «drive» på giret, bar det av sted mot byen. Men vi kom på at vi hadde glemt noe. Vi måtte bare innom en minibank først, for vi hadde ikke penger til å passere bomringen på Interstate 95. Så vi kjørte inn møt en såkalt strip mall (et slags kjøpesenter hvor alle butikkene har dør ut mot parkeringsplassen). Vi fant fort ut at vi ikke passet helt inn. Absolutt alle snakket spansk, det var bare latinoer der, og der kommer vi, fire veldig bleke nordmenn som etter det jeg kunne se, var de eneste hvite folkene på milevis avstand. Jeg mener, jeg trodde USA var engelskspråklig jeg! Noen av folkene kunne ikke engelsk engang.

Etter det bisarre kjøpesenteret dro vi inn mot Miami i bilen, og det var da, mer enn noen annen gang, at det gikk opp for oss alle at nå er vi her, vi er i gang. Hva venter oss? Høye bygninger, marinaer så langt øyet kunne se, og masser av lettkledde folk som gikk og shoppet i butikk etter butikk. Det var som å komme til syden, men ikke helt. Det var som å komme til storbyen, men ikke helt, det heller. Vi er i gang, vi har nådd første egentlige stopp, spente er vi alle sammen og vi er alle innstilt på at dette kommer til å bli ulikt noe som helst vi noen sinne før har opplevd.Det er vanskelig å beskrive i nøyaktige ord den følelsen vi alle har. Den er der, vi er spente, men ord strekker ikke til. Det må oppleves!

Bilder tatt av Einar Jørgen.

Fawlty Towers?

Nå sitter vi på Heathrow Airport, London, og har gode to timer til flyet går, så da kan man skrive ned det første blogginnlegget for turen. Etter en særdeles trang biltur til Gardermoen, med Torbjørn som privatsjåfør for anledningen, så gikk alt knirkefritt gjennom sikkerhetskontrollen, med unntak av at Martin hadde glemt å tømme alle lommene sine for rusk, noe som førte til at han fikk den obligatoriske «cop a feel»-behandlingen i alles påsyn.

Når vi omsider var gjennom food-court og passkontroll satte vi oss ved gaten og ventet. Der så jeg det første bloggbare synet for turen, noe som ble behørig notert på Eee-en som:

Dude med beige bukser stappet ned i beige sokker + beige sko

Med andre ord så var det altså en fyr med en ganske fiffig løsning hvor man, hvis man myste, kunne tro at han var naken fra midjen og ned. Meningen var sannsynligvis å være elegant, men det så ganske tullete ut, så jeg tenkte at dette bare måtte være en brite. Helt til han begynte å snakke med kvinnemennesket ved siden av seg og avslørte seg selv som «ækt trønder». It just goes to show, you never can tell.

Flyturen gikk også rolig for seg, og vi landet ti-tolv minutter før skjema. Nok en passkontroll senere fant vi omsider veien til bussholdeplassene og hoppet ombord på «Hotel Hoppa 57» til hotellet vårt.

Hotellet het «Travelodge Terminal 5». I og med at terminal 5 er ganske ny, så var hotellet også ganske nytt, og viste ikke mye tegn på slitasje, men det er omtrent det eneste positive jeg har å si om opplevelsen også. «Lobbyen» var stort sett ikke annet enn en uskjønn skranke, med en tilstøtende kafeteria-aktig sak til høyre. De hadde ikke engang gjort et halvhjertet forsøk på å gjøre det pent, men dette er tross alt den typen hotell man haster inn i og haster ut igjen. En plante hadde dog ikke skadet.

Vi fikk tildelt to rom, hvor ett var i 2. etasje (1st floor) og jeg og Martin havnet i 6. etasje (5th floor). Da jeg og Martin fant frem til rommet ble vi møtt av et behagelig nedkjølt rom, og vi ble umiddelbart positivt overrasket. Da vi kom lenger inn i rommet ble entusiasmen noe dempet av synet av en tildels smal dobbeltseng med én dyne. Min instinktive reaksjon var å dra frem mobilen og sende en ufin melding til Trond Viggo som hadde stått for rombookingen. Kort tid etterpå ringte han og kunne fortelle at de hadde lignende problemer fire etasjer ned. Etter å ha klaget i skranken fikk vi vite at vi kunne få ekstra sengesett og re opp sovesofaen som også befant seg i rommet. Men noen beklagelse fikk vi ikke. Tipper vi skal logge inn på Hotels.com og gi den fortjente tilbakemeldingen når vi får tid til det.

Prøvelsene med hotellet endte imidlertid ikke der (i hvert fall ikke for undertegnede). Da jeg skulle ta meg en kjapp dusj i dag tidlig støtte jeg på et uventet problem …

Det var en klassisk badekar-og-dusj-i-ett-løsning. Først skrudde jeg på vannet, som ventet kom det strømmende ut av armaturet. Det var ubehagelig varmt, så jeg justerte det til en mer brukbar temperatur, og begynte så å se etter en måte å sende vannet til dusjhodet istedet. Jeg fant ingen knapp eller hendel for dette på armaturet, så jeg sjekket oppe ved dusjhodet, som forøvrig var montert fast i veggen. Dette reflekterte jeg ikke noe mer over. Jeg sjekket så på veggen i umiddelbar nærhet av dusjhodet, jeg sjekket til og med veggen på utsiden av dusje-nisjen. Ingenting. Ved nærmere undersøkelser på armaturet (jeg måtte bøye meg heeelt ned for å se det) så jeg at justeringen for vanntrykk hadde to symboler. Jeg hadde vridd den i den naturlige inn-mot-veggen-retningen og dermed aktivert feil funksjon. Jeg skrudde den kjapt den andre veien, og ble belønnet med et iskaldt splæsj med vann over hele ryggtavlen.

Martin lurte etterpå hva jeg gispet sånn for. Vel, jeg våknet i det minste.

Antall passkontroller så langt: 3 (pluss et par mindre seriøse ved baggage drop og inn i international departures-området på Gardermoen).

Dagen har kommet

Før man vet ordet av det så sier kalenderen 19. juni, og nå er det ca. for sent med ting man ikke har fått gjort. Vi er selvsagt klare til å dra nå i ettermiddag, men det er noen få ting vi ikke fikk tid til å gjøre før avreise:

  • Vi fikk ikke tak på noen hagenisse som vi kunne frigjøre og ta med på sitt livs tur. Nordmenn har tydeligvis, mot alle odds, for god smak til å plassere små dekorative hagenisser i hagene sine. Skuffende.
  • Vi har ikke funnet ut hvordan vi skal ordne med nett-tilknytning mens vi er på veien. I byene bør vi få tilgang til ulike trådløse nettverk, kanskje til og med gratis sådan, men å få nett over GSM-nettet ser ut til å være umulig hvis man ikke har et amerikansk personnummer.
  • Vi har for øyeblikket ikke fått til en fornuftig løsning for offline Wikipedia-tilgang. Dette vil være essensielt på lange bilturer, både for å hjelpe til med fakta-sjekking (så langt man kan stole på fakta som står i Wikipedia) og for å sjekke opp informasjon om steder og severdigheter på veien. Undertegnede har forhåpentligvis en fornuftig løsning på plass før avreise klokka 17 i dag.

Nå skal jeg faktisk begynne å pakke selv …

Bloggen er oppe, en uke til avreise

Bill Bryson: The Lost Continent - Travels in small-town America

Bill Bryson: The Lost Continent - Travels in small-town America

Etter noen dager med installasjon, tweaking, koding og skriving, så føler jeg at det er på tide at denne bloggen får et vaskeekte blogginnlegg også, det er jo gjerne hele poenget med en blogg. Idet jeg begynner å skrive dette er det faktisk helt nøyaktig en uke igjen til vi tar av fra Gardermoen i retning Heathrow, hvor vi skal sove på hotell for så å ta et morgenfly til Miami.

Å si at jeg gleder meg blir en kraftig underdrivelse. Det er nesten ingenting jeg ikke gleder meg til for denne turen. La meg ta et eksempel: jeg gleder meg til å fly Boeing 747, for det har jeg aldri har gjort før. Flyturen fra London til Miami er riktignok på heftige ni timer og noen minutter, men jeg skal alltids klare å slå ihjel tiden, både med bøker, PC, Game Boy DS og litt god gammeldags søvn (selv om jeg aldri har klart å sove på et fly før).

De siste dagene har jeg gått rundt og hørt på en lydbok av Bill Bryson; «The Lost Continent – Travels in small-town America». Det er rett og slett en reisebok skrevet av en amerikaner som har bodd i Storbritannia i mange år, for så å reise tilbake til USA og dra på en episk veitur, med fokus på småbyer og mindre kjente landemerker og severdigheter. Den er tidvis meget underholdende, og er generelt inspirerende. Dette til tross for at Bryson bruker mesteparten av tiden på å klage på kvaliteten på amerikanske byer og landskap.

Én by han skryter uhemmet av er imidlertid Santa Fe, som jeg gleder meg veldig til å besøke. Douglas Adams omtalte Santa Fe på denne måten:

If you’ve never visited or spent time in Santa Fe, New Mexico, then let me say this: you’re a complete idiot. I was myself a complete idiot till about a year ago when a combination of circumstances which I can’t be bothered to explain led me to borrow somebody’s house way out in the desert just north of Santa Fe to write a screenplay in. To give you an idea of the sort of place that Santa Fe is I could bang on about the desert and the altititude and the light and the silver and turquoise jewelry, but the best thing is just to mention a traffic sign on the freeway from Albuquerque. It says, in large letters ‘GUSTY WINDS’ and in smaller letters ‘may exist.’

Hele historien som sitatet er hentet fra er selvfølgelig fornøyelig lesing, og du kan finne det her: Maggie and Trudie. Snart er jeg ikke en komplett idiot lenger jeg heller.