Dagen i dag startet med frokost på IHOP, selv var jeg ikke så sulten, så jeg bestilte en salat. Da vi fikk servert maten viste det seg at en salat i USA ikke er helt det samme som en salat i Norge. Denne salaten inneholdt i tillegg til kaninfôret: én nystekt kyllingfilet, et par egg, og masse bacon. Klarte ikke å spise opp denne frokosten heller …

Etter å ha kranglet med GPS-en en god stund i Flagstaff fikk vi til slutt rotet oss inn på I-40 på vei mot Grand Canyon, en tur på snaue to timer. Monument Valley og Meteor Crater var fantastiske opplevelser, men selv ikke sammenlagt kan de slå Grand Canyon. Du går gjennom skogen og plutselig har man den enorme Grand Canyon forran seg. Det er rett og slett en opplevelse som ikke kan beskrives med ord. Det første som slår man er at dette er «fake», det er for bra. Det ser ut som om man har et enormt maleri forran seg når man kommer ut av skogen.

På vei fra Grand Canyon til Phoenix kjørte vi gjennom småbyen Sedona gjennom Oak Creek. En vei ikke ulik Trollstigen hjemme i Norge. Mange westernfilmer er skutt i dette området, og landskapet er som vi kjenner det fra filmene. Rødt, tørt og mange store kaktuser.

OBS! Mange flere bilder finnes i galleriet vårt.

Det har vært to fantastiske dager. På lørdag dro vi ut fra Santa Fe i retning Flagstaff, med det ene målet for dagen å dra innom Meteor Crater, også kjent som Barringer Crater. Før det dro vi imidlertid innom en butikk i Albuquerque som Amund hadde funnet fram til på nettet, kalt Active Imagination. Vi trodde det skulle være en stor tegneserie- og rollespill-butikk, noe i samme gate som Avalon og Outland i Oslo, men dessverre var den litt mindre enn vi håpet, og førte for det meste brettspill og regelbøker for ulike rollespill. Betjeningen var imidlertid hyggelig, og vi slo av en liten prat med dem før vi dro videre. De var mektig imponert over at vi skulle se så mye av USA, vi kom til å ha reist mer i USA enn den jevne amerikaner, mente de.

Noen timers kjøring etterpå kom vi omsider frem til Meteor Crater. Egentlig burde jeg la bildene tale for seg selv, selv om de alene ikke forteller hele historien, man må rett og slett bare se det selv. Til og begynne med så synes man at hullet er litt mindre enn man hadde forestilt seg, men etterhvert går det opp for en at steinene man ser på andre siden av hullet ikke er to meter brede, men snarere 20, og fra den øverste utsiktsplattformen  mister man munn og mæle. Midt ute på sletta utenfor Flagstaff ligger altså et av verdens best bevarte meteorkratere, som ble dannet for ca. 50 000 år siden, da en meteoritt på anslagsvis 50 meter traff bakken i nesten 13 km i sekundet. Dette resulterte i et hull som er 1.2 km i diameter og 400 meter dypt. I dag er bunnen av krateret dekket av over 200 meter løsmasse, men kraterets nåværende dybde på 170 meter er mer enn svimlende nok.

Etter å ha stått og gapt litt fra de ulike plattformene, og sett gjennom kikkertene ned i bunnen av krateret (der det blant annet står en to meter høy pappfigur som skal forestille en astronaut, samt en haug med gamle gruveinnganger), gikk vi og så på en mindre imponerende film om meteoritter og meteorittnedslag. De hadde også utstilt en relativt stor bit av meteoritten som traff, og den var blankpolert av alle hendene som har tatt på den gjennom årenes løp. Som en slags ekstra bonus så er kanten rundt krateret 45 meter høyt, så man fikk en strålende utsikt over ørkensletta som krateret ligger på også.

Idet vi forlot krateret var sola på vei ned, og det var mørkt da vi kom til Flagstaff. Vi var lenge i tvil om hva broren til Amund hadde sagt om den byen, nemlig at det lignet mistenkelig på Østerdalen og Elverum. Først da vi passerte bygrensen skjønte vi hva han mente. Plutselig var det furuskog på alle kanter, og vi følte oss nesten som hjemme. Ikke minst takket være den mye snillere temperaturen. Nå har det igrunn vært levelig temperatur helt siden vi forlot Texas til fordel for New Mexico.

Etter å ha sjekket inn på motellet for natten, forholdsvis tidlig til en forandring, dro Amund, Martin og Trond Viggo ut for å hamstre litt vann og is til neste dags kjøretur, og så samtidig sitt snitt til å kjøpe litt øl som vi kunne hygge oss med før leggetid. Dette skulle imidlertid by på uforutsette problemer, idet reisefølgets eldste medlem (les: Trond Viggo) ble avkrevd legitimasjon på at han var gammel nok. Hans norske førerkort skulle for første gang på turen vise seg å ikke holde som gangbar legitimasjon. Man prøvde seg så hos Fry’s Food And Drug, hvor Amund under tvil fikk lov til å kjøpe, mot at både han og Trond Viggo fremviste legitimasjon. Denne gangen klarte det seg med nød og neppe med førerkort for begge to.

Vel tilbake på hotellet ble det konstatert at Budweiser smaker like dårlig i USA som hjemme på berget, og vi tok en tidlig kveld.

Akkurat nå har vi passert gjennom Monument Valley, samt kjørt gjennom den latterlig lille byen Mexican Hat, som ifølge Wikipedia nå er nede i 88 innbyggere. Byen ligger faktisk nede i en ravine, og har sitt navn etter en steinformasjon rett utenfor byen, som med litt godvilje kan ligne en slags sombrero. Dem om det, vi tok oss i hvert fall en tur bort for å ta bilde av «hatten» før vi kjørte videre.

Det blir nytteløst å prøve å beskrive all den dramatiske naturen vi har passert gjennom de siste fire timene. Vi skal i hvert fall ikke klage på at landskapet er ensformig — det skifter stadig fra endeløse ørkensletter med halvville hester til høye fjell, bratte skrenter og dype canyons. Skulle vi stanset og tatt bilder av alt hadde vi blitt her hele sommeren, om vi ikke hadde dødd av solstikk og tørst først. Det er TØRT her. Og enda har vi ikke sett det kanskje mest dramatiske synet på turen: Grand Canyon. Dit skal vi i morgen.

Det som forundrer oss mest er hvordan det kan bo folk her ute på de solstekte slettene, flere mil utenfor folkeskikken. Nå er det riktignok et imponerende godt veinett her, og det er tross alt bare tre timers kjøretur til sånne verdensmetropoler som Tuba City og Kayenta. Likevel kan man ikke bli annet enn snål av å bo her. Og det er vel kanskje under slike forhold man får snåle steiner til å ligne mexikanske hatter, og kaller byen sin Mexican Hat.

Etter Mexican Hat innså vi at vi fortsatt hadde veldig mye tid til overs, men var langt utenfor folkeskikken. Vi innså også at vi tross alt ikke var så fryktelig langt unna et landemerke vi i utgangspunktet hadde avskrevet, fordi det var så langt unna alt annet. Plassen heter Four Corners, og er det eneste stedet i USA hvor fire stater møter hverandre (Colorado, Utah, Arizona og New Mexico). Det er ingenting annet i flere mils omkrets, men akkurat der er det altså et merke i bakken, og en parkeringsplass som det koster $ 3 per person å benytte. I ren desperasjon bega vi oss på den en og en halv time lange ekstra kjøreturen, og dermed fikk vi med oss den andre ekstrastaten på turen, Colorado. Vi har riktignok bare besøkt fire-fem kvadratmeter av staten, og det bare i et par minutter, men siden vi faktisk besøkte et landemerke der så synes vi det teller likevel.

I parantes bemerket så er det greit å få med seg at satelittmåling av grensene mellom disse fire statene for et par år siden avslørte at Four Corners faktisk var et ganske godt stykke inn i Colorado. Dette gjorde hele minnesmerket litt ubrukelig, men dette ble fort ryddet opp i ved at alle de fire aktuelle statene ble enige om en grensejustering som plasserte minnesmerket på rett plass igjen.

Nå er vi tilbake i Flagstaff, og har tatt inn på et motell som er et par hundre meter nærmere byen enn det vi bodde på i går natt, i et vagt håp om at vi får mindre bråkete air condition-anlegg her. Vi sparer vel også 20-30 dollar på byttet. På TV-en har vi nettopp sett Håkon Håkonsen på en eller annen tilfeldig spansktalende TV-kanal, komplett med Bjørn Sundquist dubbet til spansk. Fantastisk.

Siden dette i og for seg har vært en dedikert kjøredag, der vi egentlig ikke skulle innom noe som helst spesielt, fant Einar ut at han ikke gadd å blogge denne gangen. Så derfor tenkte jeg at denne gangen kunne jeg steppe inn og prøve å si noen ord.

For min egen del var sørstatene ev særdeles bra opplevelse: folk var vennlige, hotellet vi bodde på var ikke annet enn helt fantastisk, og kulturen som sådan (i den grad vi fikk med oss noe særlig av den) var ganske ålreit. Om noen leser dette, med tanke på idéer til senere ferier, New Orleans kan anbefales!

Men tilbake til poenget; dagen i dag. Trond Viggo og undertegnede stod opp litt før ti og dro for å spise frokost nede i lobbyen. Det skulle vise seg å være ulikt noe annet vi har opplevd tidligere. Der ble vi møtt av en kelner som tok bestilling. Men vi sa at vi bare skulle ha det som allerede var satt fram, så så greit var det med den saken. Ulempen viste seg at frokosten ikke var inkludert i hotelloppholdet, så vi betalte til sammen femten dollar for fire brødskiver, to glass juice og en kopp kaffe… Jodda, vi KUNNE jo alltids ha bestilt både det ene og det andre til samme prisen mens vi var der, men ingen av oss tenkte egentlig noe mer over det. Så vi sa ifra til Einar og Amund at de kunne styre unna hotellfrokosten. Vi bestemte oss i stedet for å sjekke ut av hotellet og prøve å finne et sted i byen. Og det gjorde vi jo også, på sett og vis.

I vår ganske så interne føljetong “Slaskene spiser på forskjellige matkjeder” tok vi nå turen til International House of Pancakes (IHOP) og spiste heller frokost der. Vi ble møtt av en ganske så hyggelig servitrise som lurte på hvor vi kom fra. «Norway», sa vi, siden dette er et spørsmål vi har fått et par ganger allerede. Til det sa hun at aksenten vår var «cute», og at hun ville komme og servere mer bare for å høre oss snakke. Det morsomme var at da vi hadde spist ferdig og betalt for oss og skulle dra, var hun veldig rask med å dra med seg en kollega og stille seg ved utgangsdøren, bare så kollegaen også kunne få høre på dette rare, eksotiske språket, som jo norsk tydeligvis er. Det var på det tidspunktet at jeg begynte å føle meg mer som et freakshow enn som en turist. Men det var på en måte artig allikevel.

Så bar det av sted mot Texas og Dallas. Her KUNNE jeg skrevet veldig utfyllende om hva vi gjorde på den turen, men jeg kan oppsummere det kort: vi kjørte, kjørte, kjørte, kjørte, kjørte, kjørte, kjørte, kjørte, fylte bensin, kjørte videre, kjørte, kjørte og kjørte litt til. Å ja, vi kjørte også.

Kvelden kom, og omsider kom vi frem til Dallas. Etter at vi fant ut at veien vi egentlig skulle svinge inn var stengt for vedlikehold ble vi nødt til å kjøre om downtown i stedet. Et hell i uhell, skulle det vise seg å være. Dallas på kveldstid er et veldig imponerende syn. Skyskrapere og neonlys lyste mot oss i det vi kjørte gjennom trafikkmaskinen. Siden det var sent, og vi alle var trøtte, dro vi rett av sted til hotellet og sjekket inn uten å prøve å finne en plass for å spise. Så her sitter vi nå, i Dallas, USAs fjerde største metropolområde.

— Excuse me?
— You want double meat with that?
— Uhm, you mean twice as much bacon?
— Yeah, you want double bacon with that?
Nervøs latter. Nikke med hodet.

Det er vanskelig å si nei til et slikt tilbud. Utvekslingen foregikk i går kveld på en bensinstasjon ved en truck-stop rett ved I-10, Interstaten som skal føre oss til New Orleans. I det ene hjørnet av den lange skranken har de klart å skvise inn en Subway i miniatyr. De har ikke det største utvalget, men de har i det minste ingrediensene til en dugelig BLT (double bacon, easy on the lettuce), og dermed er kveldsmaten sikret.

I dag skulle vi altså tilbringe minst åtte timer på veien, med bare et kjapt besøk innom USS Alabama, et gammelt slagskip fra 1942 som i dag har blitt gjort om til et slags flytende museum rett utenfor Mobile, Alabama. Vi ankom midt på dagen, og det var ca. 97℉, altså i overkant av 36℃. Dette altså med ganske høy luftfuktighet, og i tillegg drev vi og klatret rundt inne i et massivt slagskip, som bidro til å formidle varmen. Blant de tingene vi fant ut om USS Alabama, var at skipet ble brukt under innspillingen av Steven Seagal-klassikeren «Under Siege», eller «Kapring på åpent hav» som den het i Norge. Under krigen så var skipet høyt og lavt, og prøvde blant annet å lokke ut Tirpitz fra sin norske havn i 1943, men mislyktes. Vi så også en del gamle fly og en gammel ubåt ved navn USS Drum.

Etterhvert som vi kom lenger og lenger nord i Florida, merket vi to ting: luftfuktigheten ble mindre, og aksenten ble bredere. Temperaturen gikk også opp, så det var fortsatt noe av et sjokk å bevege seg ut av bilen. Mens vi kjørte forbi det tildels monotone landskapet på de snorrette motorveiene så vi urovekkende mye rester etter sprengte dekk. Og et og annet roadkill, så klart. Veikantene her i USA er ellers så plettfrie at det vi ser av roadkill og dekkrester ikke kan være mer enn noen uker eller høyst et par måneder gammelt. Det sier litt om trafikkmengden på disse veiene.

Vi vil gjerne gjøre noe i hver enkelt stat som vi passerer på veien, slik at den skal telle som skikkelig besøkt. Om det så bare er for å spise eller handle noe snop, så er dette målet vårt. Dermed stanset vi i Mississippi for å spise på KFC, så var det gjort.

Det har stort sett vært Amund som har kjørt, med Martin som vikar på noen strekk. Akkurat nå sitter Martin ved rattet, for vi har nådd frem til Louisiana, og vi nærmer oss New Orleans. Nærmere bestemt nærmer vi oss byen nordfra, over det som visstnok er verdens nest lengste bru generelt, og verdens lengste bru over vann. Lake Pontchartrain Causeway, som den heter, er 23.87 miles lang, og det tar ca. et kvarter å krysse den i noe over 100 km/t. En ting som er sinnsykt plagsomt med denne brua er at overgangen mellom betongelementene er så ujevn at bilen vugger frem og tilbake i en monoton rytme som gjør deg sakte men sikkert uvel. Man blir ikke bilsyk, men faktisk sjøsyk, noe som i og for seg passer seg, for vi befinner oss tross alt over sjøvann. Uansett, vi har kjørt over den, og Martin er såre fornøyd over å ha vært den som satt ved roret ved den anledningen.

Vi har booket oss inn på et hotell som ligger i sentrum av byen, med det klingende navnet Omni Royal Crescent Hotel. Vi booket hotellet i dag tidlig idet vi forlot Jacksonville, og anslo at vi ville ankomme hotellet klokka åtte. Nå er klokka ti over halv åtte, og vi kjører inn i New Orleans. Den eneste grunnen til at vi traff så godt med tiden er imidlertid at vi uforvarende har ramlet inn i en ny tidssone, og dermed har tjent en time på veien. Byen gir et helt annet inntrykk enn Miami Beach, Key West og Miami City, som er de to andre byene vi har kjørt gjennom så langt. Dette skyldes kanskje aller mest de utallige enorme gravplassene vi har passert, stapp fulle av mausoleer.

Addendum, etter innsjekking:

Dette hotellet holder uendelig høyere standard enn Best Western-hotellet vi sov på forrige natt. Vi skjønte det var noe på gang da vi ankom hotellet og så at nærmeste nabo over gata var Sveriges konsulat. Da vi kom inn i lobbyen begynte det å krible litt i magen, og da vi kom inn på selve rommet begynte vi å lure på om det var noe feil et sted.

Vi vet ikke helt hvordan vi har fått det til, men vi har fått to enorme rom, nærmest suiter, hvor det som Martin og Trond Viggo skal bo i er flott i seg selv, med stort bad med jacuzzi og greier, mens det som jeg og Amund har havnet på faktisk har to separate soverom med enorme senger og hvert sitt bad. Alt dette for rett i overkant av $ 90,- pr. rom, noe som burde bli omtrent 300,- pr. person. Vi har dobbelt- og trippel-sjekket reservasjonen vår, og alt ser ut til å stemme, men vi har likevel ikke turt å forhøre oss i skranken om dette kan være riktig. Nå er det en mulighet for at vi fikk så god pris fordi det er utenfor sesongen, og at vi booket såpass sent. Vi har ikke sett noe til andre gjester her, og det er sikkert bedre å leie ut rom til en superbillig penge enn å ikke leie ut i det hele tatt. Vi vil i hvert fall prøve å booke et hotell i Dallas til i morgen natt på samme måten, så får vi se om vi er like heldige neste gang. Og hvis det skulle vise seg å være feil, så får vi krangle på regningen og peke på bookingen vår.

Det siste vi gjorde i dag var å dra på jakt etter Denny’s, en diner-kjede som Amund gjerne ville ha oss med på. Vi søkte opp den nærmeste på Google Map, og fant ut at den lå ti minutter unna hotellet med bil. Da vi kom fram så vi imidlertid ingen Denny’s på den adressen som var oppgitt. Vi søkte etter Denny’s på GPS-en, og fant en annen restaurant som lå ytterligere 20 minutter unna. Vi var ganske bestemte på å spise på akkurat denne restaurant-kjeden i dag, så vi dro ivei. Etter å ha kjørt feil på et par steder, og ytterligere ha forsinket ankomsten, fant vi ut at vi hadde gjort nok en bomtur, Denny’s-restauranten var borte her også. Vi aner ikke hva som har skjedd med Denny’s i denne byen, men vi bestemte oss i hvert fall for at nok skulle være nok, og dro på et sted som het Applebee’s istedet, som så ut til å gå ut på omtrent det samme. Det skulle vi ikke angre på, maten der var kjempegod, og alle spiste hver sin indrefilet med bakt potet og steamede grønnsaker, til den nette sum av $ 85 til sammen.

Air condition-anlegg er lunefulle greier. Da vi ankom hotellet var det litt i varmeste laget på rommet, så vi skrudde på AC-en på full guffe. Det bet ikke så veldig, men vi sovnet da til slutt. Men midt på natten våknet vi av at vi hakket tenner, og jeg skrudde den ned til nivået den var på da vi kom. En knapp time senere var det så varmt i rommet at det var umulig å sove igjen, så da skrudde vi AC-en på full guffe igjen. Det ender vel med at hele gjengen blir forkjølet.

Vi valgte hotellet vårt ut fra brosjyren «Florida Travel Saver», som blant annet opplyste at hotellet tilbyr gratisk kontinental frokost. Enten har amerikanerne en veldig rar oppfatning av hva en kontinental frokost er for noe, eller så ble vi litt svindlet. Det var nesten ikke noe pålegg (litt syltetøy og litt utvalg av frokostblandinger), pluss et alvorlig monster av et vaffeljern som jeg fomlet litt med, livredd for å få livstruende brannskader.

Mens vi satt og inntok vår subkontinentale frokost kom en aldrende amerikaner bort til oss for å slå av en prat. Vi hadde snakket litt med ham i går kveld også, idet han kom ut av hotellrommet sitt for å lufte hundene sine. Han kunne i dag fortelle oss at han reiser rundt i USA for å holde såkalte TEA-parties, som står for «Taxes Enough Already». Han er altså veldig imot skatter, noe som gledet Amunds hjerte, og vi sammenlignet skattenivået i USA og Norge, en sammenligning vi vant eller tapte, alt ettersom.

Han spurte oss hva vi jobbet med, og jeg kunne svare at jeg jobbet på en høgskole, og Martin fortalte at han jobber som barneskolelærer. Te-mannen lysnet opp og spurte øyeblikkelig et spørsmål i beste pop-quiz-stil: «I guess you know what ozone is, then?». Martin klarte prøven med glans, og var dermed godkjent som «Science Teacher», noe som imponerte stort.

Videre kunne han fortelle at tremenningen hans døde i en ubåt under 2. verdenskrig, og han fortalte oss en lang rekke usømmelige vitser om familien Clinton og Bush, før vi takket for samværet og ønsket ham lykke til med teselskapene.

Vi har forøvrig sett på The Weather Channel at det virkelig ER varmt her om dagen, det går stort sett i «all time high temperatures» for hele Florida og vestover mot Texas. Vi er jammen glad vi har stor bil med kraftig air condition-anlegg, noe som bringer meg til sakens kjerne:

Er du fornøyd nå, Erik? Dette er altså bilen vår, en GMC Yukon X, 2009-modell. Den sluker bensin, all den tid den har en 5.3L V8-motor med framhjulstrekk, men er svært behagelig å kjøre. Nå skal vi vende snuten mot New Orleans, og vi regner med at turen vil ta åtte timer + stopp underveis. Vi skal blant annet ta en tur og se på slagskipet USS Alabama, som ligger rett ved motorveien i Mobile.

Forrige innlegg ble lagt ut i hui og hast mens vi sto i kø på Overseas Highway, og tilfeldigvis fikk sneket oss inn på uskyldige folks åpne nettverk. Jeg spådde da at vi med litt flaks kunne være hjemme i halv elleve-tiden. Vel, det skulle vise seg å være i overkant optimistisk. Klokka ble både elleve og tolv før vi endelig var gjennom omkjøringen forbi veiarbeidet. Hadde det ikke vært for at vi har ferie og er generelt avslappet så hadde vi nok vært ganske stresset etter å ha brukt tre timer i kø. Vi var uansett temmelig slitne da vi omsider kunne se art deco-hotellet vi bodde på de to første nettene, Avalon Hotel. Da var klokka 01.00.

Et morsomt sammentreff: hotellets restaurant heter «A Fish Called Avalon», og er åpenbart en referanse til filmen «A Fish Called Wanda», som jeg faktisk så på flyet nedover til USA. De hadde til og med et akvarium med en maken fisk. Vi fikk dessverre ikke testet maten der, noe som kanskje var like greit, for de hadde ganske stive priser, selv etter amerikanske forhold.

Vi sjekket ut av hotellet på slaget 11, og satte oss umiddelbart i bilen og dro nordover i retning Titusville. Etter en times tid stanset vi på en typisk strip mall og gikk inn på Kmart. Der fikk vi endelig handlet litt etterlengtede klær og sko og noe annet småtteri (les: kjølebag og masse is). Vi hadde egentlig planlagt å gjøre dette på tilbaketuren fra Key West i går, men det falt selvfølgelig i fisk. Vi hastet så videre nordover for å rekke innom Kennedy Space Center, dagens store attraksjon og adspredelse.

Vi kom dessverre frem litt sent, en times tid før stengetid, så vi fikk ikke med oss alle attraksjonene. Kennedy Space Center er en stor affære, og idet vi kjørte inn på den firefelts motorveien som fører dit ble vi møtt av en evig strøm med biler. Alle disse kom fra parkeringsplassen til senteret, som var nesten tom da vi kom frem.

Vi glante litt i suvenirbutikkene, så på noen minnesmerker, og vandret litt rundt i en modell av romfergen, før vi gikk og stilte oss i kø for å prøve senterets «Shuttle Launch Simulator». En god ting med å være så sent ute var at vi slapp å stå lenge i kø. Godt var det, for simuleringen var ikke mye å rope hurra for, og opplevelsen hadde nok blitt stor hvis vi hadde måttet stå i kø i en time først. Etterpå ruslet vi litt rundt og så oss omkring, men det meste var i ferd med å stenge, så vi ble pent nødt til å pakke oss videre. Vi hadde uansett et stykke igjen å kjøre for dagen.

Da vi nærmet oss dagens endestasjon, Jacksonville, ble vi møtt av et skikkelig uvær, det lynet og tordnet i ett sett, og himmelen over oss ble helt mørk. Selv har jeg aldri sett noe lignende, og det var en kjærkommen underholdning på de lange og rette motorveistrekkene. Vi stanset på en bensinstasjon for å fylle gasolin, og prøvde å filme lynnedslagene med kameraet til Amund. Ingen av dem rundt oss så ut til å bry seg noe særlig om uværet, så vi avslørte oss nok temmelig tydelig som utenbysfra.

Nå har vi kommet frem til vårt utvalgte hotell for natten, et Best Western-motell som visstnok skal være ganske nytt. Standarden er helt grei, og de lover oss en kontinental frokost i morgen mellom 6 og 9, så det er vi veldig spent på. Et lite aber er at de ikke hadde noen røykfrie rom igjen, og det virker som om noen har sittet her og røykt tjukke cubanske sigarer i flere døgn rett før vi ankom. Men vi skal vel overleve. I morgen skal vi tidlig opp for å ta fatt på spurten vår til New Orleans.

Forresten, i dag har vi rukket å krysse av McDonald’s og Subway på lista over matkjeder vi har tenkt oss innom.

Idet jeg skriver dette så befinner vi oss på Florida State Highway 1, også kjent som Overseas Highway, midt i Florida Keys78. Vi har nå fastlands-Florida på høyre side, og Castros Cuba på venstre side. Vi kan ikke se noen av dem, men vi vet de er der over horisonten. Vi er på vei til den ytterste tuppen av Keys, Key West. Vi har forlengst konstatert at vi er langt fra Østerdals dype skoger, nå har vi hav så langt øyet kan se både nordover og sørover, og veien foran og bak oss, av og til avbrutt av små øyer med fiskerestauranter, marinaer, moteller og resorts. Det ser ut til at mesteparten av næringslivet her er sentrert rundt turistlivet. Og det er ikke noe rart: været er strålende, med masse høye skyer i horisonten. Værmeldingen snakket om rekordvarme i denne delen av USA i dag, og vi tror det så gjerne. Hvis vi går ut av bilen så begynner vi umiddelbart å svette. En annen av farene assosiert ved å gå ut av bilen, eller i det hele tatt åpne vinduet, er den tildels ubehagelige lukten av stillestående sjøvann og råtnende mangroveskog. Området vi er i nå er teknisk sett sub-tropisk, men klimaet er faktisk klassifisert som tropisk.

Øyene vi kjører over heter altså «keys», noe som er avledet av det spanske ordet «cayo» som betyr «liten øy». Hvor små de enn er så er de fleste av dem bebygd, i hvert fall dem som veien går over. Generelt så er øyene på sidene av veien visstnok privat eid. Man skulle hatt en sånn. Kanskje man skulle kjøpt Enchanted Island, som vi så var til salgs. Ellers har mange av keyene ganske sjarmerende navn, vi har nylig passert Conch Key, Duck Key (Andøya???), Grassy Key og Ramrod Key, for å nevne noen. Vi passerte også nettopp et skilt som det sto «Key Deer Reservation» på, noe som førte til en kortlivet diskusjon om det kunne være snakk om at det fantes en slags hjort ute på disse tropiske øyene, og et raskt Wikipedia-søk senere kunne fortelle oss at joda, på noen av øyene her lever det noen svært sjeldne hjort, som uten problemer svømmer fra øy til øy. De er visstnok ikke spesielt redd for mennesker, og er veldig utsatt for påkjørsler. Det skal være spesielt mange av dem på en øy med det tildels fornøyelige navnet No Name Key.

Vi begynner nå å nærme oss Key West, som faktisk var den største byen i Florida før i tiden, til tross for at byen ligger så langt unna fastlandet som det går an å bo på disse øyene. Dette skyldes at byen livnærte seg på å berge vrakgods fra skipsleden utenfor øyene, såkalt wrecking. Man kunne tro at dette var en slags åtselvirksomhet på grensen til sjørøveri, men virksomheten var på 1800-tallet faktisk strengt regulert, og myndighetene betalte belønning til bergingsmannskapene, som også hadde plikt til å redde så mange liv de kunne, og hvis de ikke gjorde nok for å berge folk eller skip og last, så fikk de mindre belønning. Den tiden er over nå, og nå lever byen på turisme, og er fortsatt den overlegent største bosetningen i Florida Keys, med 32% av innbyggerne.

I 1982 fikk Florida Keys og Key West litt ekstra oppmerksomhet. I kampen mot narkotika- og menneskesmuglingen som foregikk via øyene satte grensepolitiet opp en veisperring på det punktet hvor US Route 1 blir den eneste landruten til Florida Keys, ved en veikro ved navn «Last Chance Saloon». Her gjennomsøkte de alle biler som passerte, noe som førte til enorme køer, og la en kraftig demper på den livsviktige turistindustrien. Byrådet i Key West klaget til alle mulige instanser, men tapte til slutt saken i høyesterett i Miami City. I ren desperasjon erklærte til slutt borgermesteren og byrådet at Key West skulle bli en uavhengig stat, siden veisperringen allerede var å betrakte som en grensestasjon. Borgermester Dennis Wardlow ble statsminister i den nye republikken som ble hetende «The Conch Republic», altså Konkylierepublikken, siden innbyggerne i Key West ofte blir omtalt som «conchs». Umiddelbart etter at den nye republikken var opprettet, erklærte de krig mot resten av USA ved å knekke et brød over hodet på en mann kledd ut i en marineuniform. Ett minutt etterpå overga republikken seg til den samme karen, og søkte samtidig USA om én milliard dollar i nødhjelp.

Stuntet ga selvfølgelig masse publisitet til Key Wests kamp, og kort tid etterpå ble veisperringen fjernet. Med på kjøpet fikk Key West enda en grunn til å lokke turister, nemlig for å dra til tidligere Konkylierepublikken.

Akkurat nå sitter vi i bilen på vei tilbake fra vårt besøk i Key West, hvor vi blant annet besøkte stranda og moloen som befinner seg lengst sør på den siste beboelige øya, og dermed er å regne som USAs sørligste punkt hvis man ikke regner med Hawaii. Det er et noe tynt grunnlag for å kalle seg et ytterpunkt, men det er da noe. Etter å ha ruslet litt rundt på stranden (vi hadde ikke med oss badetøy) kjørte vi litt rundt i gamlebyen, før vi fant ut at det var på tide å vende snuten tilbake til Miami Beach hvis vi skulle rekke å ta en tur på stranda der. Etter en rask tur innom Wendy’s på veien ut av byen (vårt første stopp på vår liste over restaurantkjeder vi vil få med oss på turen), kjørte vi så nordover igjen. Vi holdt god fart helt til vi kom til Key Largo. Der stanset trafikken fullstendig, og vi har vel holdt en snittfart på 2 km/t de siste par timene. Vi aner ikke hva det er som gjør at ting går så sakte, men frykter at det er noe slags kolonnekjøring på et punkt vi passerte på vei sørover, hvor det foregikk veiarbeid i den ene veiretningen. Akkurat der var det kun ett kjørefelt i hver retning. Klokka er nå 21.22, og vi skal være heldige om vi er fremme til halv elleve.

Nå passerte vi nettopp et hus med åpent WLAN, som tillot meg å logge på bloggen og kopiere inn denne posten. Jeg rakk akkurat ikke å trykke publish.

Nå har vi kommet fram til noen trafikkskilter som forteller at det er en halv mile til veiarbeidet. GPS-en forteller oss også at det er like over 100 km til vi er fremme. Vi skal med andre ord være glade om vi er tilbake på hotellet på denne siden av midnatt, da klokka nå begynner å nærme seg ti.

DER fant vi et nettverk til, og dermed kan du lese dette innlegget noen timer før det ellers hadde blitt aktuelt.

Redigert 23. juni for å legge til noen bilder. Flere bilder er tilgjengelig i galleriet.